Laos: landet som stjal hjertet mitt, del 1

5. oktober krysset vi grensen fra Thailand til Laos, klar for en to dagers båttur nedover Mekong elven. Turen tar alltid to dager på grunn av at båtene ikke får bevege seg etter mørkets frembrudd og er pålagt å stoppe i byen Pakbeng, cirka halveis til Luang Prabang. Jeg tror forelskelsen min startet allerede den første dagen, på båten, en behagelig vind, musikk, gode samtaler med reisegruppen og god mat. Det grønne landskapet som sakte fløyt forbi, kun avbrutt av små hus, unger som hylte og lekte i vannkanten,og glimt av vannbøffler eller andre dyr langs elvekanten.

Det første vi lærte av vår lokale guide er at i Laos tar de livet som det faller seg, det vil si ingen stress! De liker heller ikke konfrontasjoner eller uhøflighet, såpass mye at hvis du står i veien så venter de til du flytter deg, til og med hvis du står med ryggen til og faktisk ikke ser dem. Laos har godt over 100 ulike etniske grupper, men de største er blant annet Mon-Khmer, Khamu, Lao tai og Hmong. De ulike folkeslagene bodde opprinnelig i ulike høyder av fjellene, der den gruppen som kom sist til Laos bor lengst oppe i fjellene. Det er ikke mange år siden regjeringen tillot folkeslagene i fjellene å forflytte seg lenger ned i landet, samt at de kunne blande seg sammen med andre grupper, også i ekteskap. Alle de ulike gruppene snakker ulike språk, men i skolesystemet lærer de kun Lao. Ønsker du å lære mer om de ulike gruppene anbefaler jeg et besøk på “Ethnology Museum” i Luang Prabang.

I Pakbeng bodde vi på et gjestehus med tynne vegger og åpne vinduer, med senger dekket av store myggnettinger og utsikten til elven. Hver morgen på den andre siden av elven kommer det to elefanter ned til vannet for å vaske seg, en underlig lyd å våkne opp til, som virkelig forteller deg at du er langt unna Norge. Pakbeng gav meg også min første laotiske solnedgang og en hyggelig kveld på Happy bar.

På dag to fortsatte båtturen i samme rolige og behagelige tempo, kun avbrutt av et stopp langs elvebredden der vi vandre gjennom to grotter som også inneholdt templer. Dette var min første grottevandring, noe jeg de siste månedene har gjort mer av en jeg noen gang trodde jeg skulle. Etter 7 timer på båten ankom vi Luang Prabang, en langt stopp kontra alle de andre byene hittil på turen.

Luang Prabang har mye arkitektur fra den gamle franske kolonitiden, og flere bygg i gammelbyen står på UNESCOs verdensarvliste. Hver kveld fra 17-23 har du også et nattmarked som er en av de største i verden. Selv om markedet er stort selges det mye av det samme i flere boder, og det er det samme som du finner på andre nattmarked i Laos. Det som for meg gjør nattmarkedet i Luang Prabang til vinneren av alle nattmarked jeg hittil har opplevd i Asia er kokspannekakene! Jeg hadde lest om disse før jeg kom hit, da de er laget av kokosmel og derfor er glutenfrie. Glutenfrie bakverk er vanskelig å finne, og disse er noe av det beste jeg har smakt! De lages i spesielle jern med runde former og ser derfor ut som to halve kuler som er satt sammen til en ball, og de selges fire pannekaker i en bananblad-kurv. Jeg smakte kokospannekaker på flere nattmarked i Laos, men de i Luang Prabang var de beste!

Luang Prabang har mange aktiviteter, og flere av disse er heldigvis mer aktive enn å gå rundt å spise kokospannekaker 😉 Vi besøkte en vevfabrikk der vi lærte om hvordan de lager silke fra silkeormer, hvordan de lager ulike farger for å farge silken og til slutt hvordan de vever med den. Deretter kjørte vi ut på landet til en Hmong landsby og fikk gå rundt og se hvordan lokalbefolkningen bor. Vi fikk komme inn i huset til en gammel dame, hun var også svært lykkelig for å vise oss hjemmet sitt. Imens vi gikk gjennom landsbyen var det dessverre masse barn som er trent opp til å selge varer som familien har laget, man kan si at det er fint at de lærer engelsk, men når ordforrådet strekker seg til “two for one dollar” er det ikke helt toppers.

Etter landsbyen gikk ferden videre til Kuang Si waterfalls. På veien opp til fossen vandret vi forbi en type dyrepark eller inngjærede områder for asiatiske svarte bjørner som er reddet inn etter skade. Disse er som alle andre dyr i verden truet av mennesker og har i hvert fall her et trygt område å oppholde seg for å ikke bli jaktet på, selv om dyr i fangenskap aldri egentlig er en god ting. Det er 3 dammer/basseng der man kan svømme før du kommer til selve fossen og i området rundt er det også mange stier for å vandre rundt på. Etter å ha vandret gjennom den varme jungelen var et forfriskende bad den beste følelsen og jeg tror jeg kunne vært der for evig.

Den siste hele dagen i Laos hadde vi fritid eller valgfrie aktiviteter. Det jeg sparer til mitt neste besøk er muligheten til å se hvordan ris produseres fra A-Å, noe de som opplevde det sa var en fantastisk lærerik opplevelse. Jeg tilbrakte formiddagen med en reisevenn, og vi vandret rundt i byen, innom morgenmarkedet og opp trappene til fjellet Phou Si, som selvsagt har et tempel på toppen. Utsikten fra toppen er nydelig, men anbefales oftest rundt solnedgang, enda en opplevelse jeg sparer til neste gang. Lunsjen ble nytt i enden av gamlebyen med utsikt over Mekong elven og ettermiddagen avsluttet med en times fotmassasje. Enkelte dager er livet helt på topp 🙂

Etter en liten pustepause i et hektisk liv ble halve gruppen hentet av en guide og levert på markedet, der møtte vi en lokal dame som skulle være dagens kokk og lære oss laotisk matlaging. Kurset ble avholdt hjemme hos familien hennes og matlagingen foregikk i bakgården deres sammen med guiden (som selvsagt var slekt) og 3 andre damer i huset (ingen kunne snakke engelsk). Imens vi laget mat dukket også andre naboer opp for å slå av en prat, altså en ordentlig hverdagslig opplevelse i et land langt unna hjemme. Vi lagde flere retter sammen, der gruppen gjorde ulike oppgaver som trengtes. Jeg fikk blant annet renske bambus, mykgjøre bananblad i gruven, mortre/knuse ris til pulver, lage og smake til auberginemos, fylle og brette bananblad og hakke opp chilli wood (mai sakahn) til smaksetting av bambussuppe. Etter matlagingen spiste vi maten inne på gulvet i stuen sammen med noen av familiemedlemmene. Under måltidet kom Si, mannen i huset, hjem og satt seg ned sammen med oss, han var guidens storebror og den som hadde kommet med ideen om denne matlagingsopplevelsen. Si og broren kommer fra en liten landsby i fjellene, der foreldrene sendte de til å bo sammen med munkene i Luang Prabang i tidlig alder. Dette er for at de skal få utdannelse og ikke trenge å leve det harde landsbylivet, noe som er svært vanlig i Laos. Etter å ha studert og bodd hos munkene kan de ved fylte 18 år velge om de skal bli munk eller flytte ut av klosteret. Si’s familie var utrolig hyggelige mot oss, tiltross for språkbarrieren, og du opplever virkelig for vennlige laos befolkning er. Hvis du drar til Luang Prabang anbefaler jeg å kontakte “Luang Prabang home cooking experience”.

Etter Luang Prabang gikk ferden videre til Vang Vieng, der vi skulle oppleve å komme enda tettere inn på Laos befolkning. Jeg skulle altså kun skrive et innlegg om Laos, men ser at jeg har så mye å fortelle om dette flotte landet, så jeg må dele det i to. Fortsettelse følger i morgen, nå skal jeg drømme om kokospannekaker 🙂