Japan: Tokyo, Nikko og Fujifjellet
Posted on February 11, 2019 Leave a Comment
Jeg har lenge drømt om Japan og når jeg fikk sjansen til å ta en avstikker hit imens jeg var i sørøst-asia så måtte jeg gjøre det. De fleste som planlegger en tur til Japan foretrekker våren og blomstringen av kirsebærtrærne, men jeg elsker høsten hjemme i Norge og likte tanken på å få oppleve høsten på nytt igjen (1.5mnd etter en flott høst hjemme i Troms), men denne gangen i Japan. Det eneste minuset var at jeg hadde pakket for sørøst asias varmegrader, ikke en høst i Japan. Heldigvis hadde jeg med meg litt varmere klær til fjellområdene i Vietnam, så jeg måtte bare supplere garderoben litt.
Tokyo
Jeg startet min reise i Japans hovedstad Tokyo. Byen med over 9 millioner innbyggere, der du fortsatt kan befinne deg helt alene i en gate midt på dagen.
Tokyo har alt fra nesten øde gater til tettpakkede gater.
Første trinn når jeg landet i Tokyo var å komme seg inn fra flyplassen til vandrehjemmet jeg hadde bestilt i Asakusa, første tog ingen problem, men så skulle jeg bytte… Sto der en stund, gikk litt rundt, endte til slutt opp på rett tog, uten at jeg helt skjønner hvordan det gikk til. På vandrehjemmet var det ikke tid for innsjekk enda, faktisk var de over hele Japan svært nøye på tidspunktet, og det var ofte ikke før kl. 16.00 (ikke kl. 15.59).
Jeg klarte å spore opp en plass i Tokyo som lagde glutenfri ramen, så jeg skjønner hvorfor retten er så populær, nydelig!
Jeg var ikke klar for japansk mat og gikk derfor for nærmeste indiske spiseplass. Dette er noe jeg ofte gjør i de fleste land der jeg er usikker på maten, indisk er enkelt, jeg vet hva jeg tåler, og så er det som oftest veldig godt. Da kostholdet i Japan er svært glutenholdig, ble det mye indisk og litt sushi på mine tre uker der.
Tokyo har masse å tilby, men fordi jeg ikke var helt mentalt klar for hvor annerledes Japan var, så gikk jeg nok glipp av en del. Normalt sett har jeg gjort en del undersøkelser på forhånd og vet hva jeg ønsker å oppleve. Jeg hadde for så vidt brukt en del tid i Vietnam på å lese om Japan, men fordi det er så annerledes der hadde mye tid gått med til å forberede meg på transportsystem, penger, lover og regler. Jeg hadde derfor liten anelse om hva jeg burde se og hvor jeg burde gå. Derfor ble Tokyo en liten oppdagelsesreise i seg selv.
Etter min indiske lunsj fant jeg raskt frem til en av grunnene til at Japan er fantastisk, en japansk hage ❤ Du finner hager i alle størrelser uansett hvor du drar i Japan, den ene mer fantastisk enn den andre. De Japanske hagene har for meg en helt spesiell magi, de har evnen til å gi meg fullstendig ro, til tross for at mange av de er omgitt av skyskrapere og travle byer. Uansett hvor jeg dro i Japan hadde jeg med meg ørepropper for musikk, spillelista som gikk på gjengang het “Totaly stress free”, og der satt jeg omgitt av høstfarger, dammer med fisker, broer, skyskrapere og kunne kjenne at roen fant meg.
Å reise, spesielt gjennom flere land og over lang tid, er faktisk slitsomt. For hvert nye land må du sette deg inn i deres regler, valuta, transportsystem, matretter og generell væremåte. Bryter du loven i et annet land fengsles du, uavhengig om du visste om loven eller ikke. Skal du til Japan f.eks. må du sette deg inn i hva du kan ha med deg inn i landet, blant annet er flere medisiner ulovlig. Jeg ble stoppet i tollen på vei inn i Japan, sannsynligvis fordi jeg reiste alene. Tolleren leste passet mitt perm til perm, spurte spørsmål om reiseruten min, deretter så han svært missfornøyd ut og til slutt ba han meg åpne baggasjen for en sjekk. Jeg ble senere fortalt at reiseruten min kunne se ut som en typisk smuglerrute, noe som forklarte den sure tolleren, men han fant ingen ting ulovlig i min baggasje. Andre japanske skikker jeg prøvde følge var; du spiser/drikker ikke imens du går (stå i ro/sett deg ned), du kaster ikke søppel/spytter på bakken (alle i Japan har søppel i sekken til de finner en søppeldunk), du sorterer avfall etter brennbart, ikke brennbart, resirkulerbart og noen ganger plast, det er ikke lov til å snakke i telefonen eller spise på offentlig transport og du følger oppmerkingen på togstasjonene og venter på din plass til andre har forlatt toget før du går på.
Japan er altså et fasinerende land, en dag skal jeg reise tilbake, men ikke alene. Når du reiser alene er du sjeldent alene, i hvert fall ikke når du bor på vandrehjem. Dette har vist seg i alle land jeg har vært i, bortsett fra Japan, der var jeg nesten alltid alene. Vandrehjemmene innehold ofte Japanere på reise og de er sjelden interessert i å prate eller gjøre typiske turistaktiviteter, utenfor vandrehjemmet stresser alle forbi deg, gjerne litt stram i maska også, ikke mange smil ute å går. En av de få unntakene var den japanske jenta med nesten samme jakke som meg (mitt første kjøp i Tokyo), hun ble så glad over at vi var likt kledd, gestikulerte i vei og snakket japansk med enkelte engelske ord. Jeg stilte opp til fotografering midt i Tokyos gater, bilder både fremfra og bakfra med jakkemønstret godt synlig og tommelen opp. Hun takket tusen ganger og jeg gikk videre med viten om at jeg hadde fått en japaner til å smile.
(u)Sosiale Japan
Etter noen dager på et kapselvandrehjem ble jeg lei av å bo i en isolert boks der jeg ikke kunne prate høyt, så jeg forflytet meg til et mer tradisjonelt vandrehjem. Her hadde jeg min eneste sosiale vandrehjemsopplevelse i Japan, en kveld jeg satt i fellesrommet og hørte på podcast dukket det opp flere og flere sosiale mennesker. Til slutt var vi 6 stykk som satt å spilte et asiatisk barnespill, en tønne med en pirat oppi stikkes med små sabler og når du treffer rette hullet hopper piraten opp, det gjelder å ikke få piraten til å hoppe. Etter enda en stund dukket det opp 2 sosiale til og vi var 8 mennesker fra 6 ulike land som pratet om løst og fast. En av disse var en førstegangs reisende fra Taiwan, han deltok ikke så mye i samtalen, men observerte det hele med en slags nyoppdaget glede. Jeg kjentet igjen ansiktsutrykket hans og gleden fra min første lignende situasjon; i 2016 da jeg satt på mitt andre vandrehjem i Barcelona med 10 fremmede mennesker og delte et typisk spansk måltid og historier fra alles land og liv. For meg er dette en av de tingene som gir meg gleden med å reise, alle menneskene du møter, alle historiene de har og disse minnene du tar med deg. Plutselig var klokken 1 og det var på tide å legge seg, vi skulle alle videre på ulike tidspunkt og kom nok ikke til å treffes igjen (som det ofte er med de du møter på reise). Taiwaneseren viste at mine antagelser om hans fasinasjon over denne kvelden var korrekt, da han spurte om vi ikke kunne ta et gruppebilde. Dette tok noen morsome forsøk, men vi lyktes til slutt.
Hadde jeg reist til Japan på et annet tidspunkt i livet tror jeg at turen ville handlet mer om å oppleve alle de rare spesielle japanske tingene, det som gjør Japan annerledes fra de fleste andre asiatiske land. Jeg ankom derimot Japan på et tidspunkt der jeg trengte ro, tid til refleksjon og å lytte til kroppen. Derfor sov jeg når jeg var trøtt, hoppet over enkelte dagsturdestinasjoner og tilbringte mye tid i hager. Jeg hadde kameraet mitt med meg over alt og kan derfor fortelle om Japan med bilder. Derfor tar jeg en pause fra alle tankene og viser dere noen bilder.
Samme dag som jeg skulle reise videre rakk jeg akkurat å løpe gjennom hagen til det keiserlige palasset i Tokyo, knipse noen bilder, og løpe tilbake til nærmeste stasjon.
“Dagstur” til Nikko (som endte med en overnatting)
Kawaguchiko sjøen og Fujifjellet
Etter Tokyo og Nikko tok jeg en buss til bunnen av Fujifjellet, en liten by ved Kawaguchiko sjøen. Det eneste tidspunktet jeg så Fujifjellet var på bussturen til Kawaguchiko, ikke dagen derpå når jeg gikk langt opp i en park med det beste utsiktspunktet for bilder, da var det for overskyet. Jeg skjønner nå litt mer av hvordan nordlysturister opplever det når de forlater Tromsø uten å ha sett Nordlyset.
Fra Kawaguchiko måtte jeg ta en buss til nærmeste togstasjon før jeg endelig kunne gå på mitt første japanske hurtigtog, eller bullettrain. En interessant og dyr opplevelse, men jeg kom meg raskt til Kyoto.
Siden jeg fortsatt skriver like mye som jeg prater, ser jeg at det er nødvendig å dele Japanturen min i to deler. Neste del vil omhandle mine 2 uker i Kyoto, Hiroshima og Osaka.
Midt-Vietnam: Hue, Hoi An, Da Nang og Dalat
Posted on December 17, 2018 Leave a Comment
Det er fult mulig å ta nattog til Hue fra Ninh Binh, men det er særdeles mer behagelig å fly. Hue’s gamleby heter Imperial city og står oppført på UNESCOs verdensarvliste. De fleste tilbringer ikke lang tid her, men man må få byen med seg for en fullverdig reise gjennom Vietnam. Jeg bodde to netter på et homestay hos en hyggelig familie, de startet opp da damen i huset ble gravid og følte at dette passet bedre for familielivet. Nå kunne hun stelle hjemmet og være sammen med den lille store deler av dagen imens familien fortsatt hadde en inntekt, moren bodde selvfølgelig også der og kunne hjelpe til. Familien var veldig hjelpsom med anbefalinger, lånte meg en sykkel til utforskning av byen, lånte meg en vietnamesisk hatt som solbeskyttelse og sørget for at jeg fikk en behagelig og rettferdig priset tur videre. Jeg fikk også vasket litt klær gratis, da hun ikke synes det var mange nok klær til å ta betalt for.
Veien fra Hue til Hoi An gikk gjennom Hai Van pass og dette var en reise jeg hadde drømt om å ta i 10 år, helt siden gutta i bilprogrammet Top Gear kjørte gjennom på mopeder og viste verden den fantastiske vietnamesiske naturen. Da det var meldt regn den dagen turte jeg ikke sette meg bakpå en scooter og gikk derfor for en privat bil, bare meg og sjåføren, min egen fotograf, for en luksus! På veien stoppet vi også på Marble mountains, et lite fjell med templer ute og inne i grotter.
Jeg hadde hørt mye bra om Hoi An før jeg kom dit og visste at på denne tiden ville jeg være sliten av å flytte på meg hver 3 dag, derfor hadde jeg på forhånd bestemt at her skulle jeg være i hvert fall en uke. Jeg bodde 4 netter på et vandrehjem der jeg møtte nye koselige folk hver dag, både romkamerater, via fellesaktiviteter arrangert av vandrehjemmet og via guidede turer. Tribee Bana vandrehjem ligger sentralt til nært markedsgatene, 15 minutter unna gamlebyen og en 20 minutters sykkeltur unna stranden. Jeg var ikke på stranden i Hoi An fordi det var mye glassmaneter på den tiden og ikke anbefalt å bade.
Hoi An på kvelden, lever opp til kallenavnet lanterne-byen.
Først kveld i Hoi An lagde vi vårruller på vandrehjemmet og lærte hvordan man ofte spiser de i Vietnam. De lager altså små friterte vårruller av rispapir, og når de spiser de lager de en fersk vårrull (også kalt somerruller) med salat, risnudler og en fritert vårrull. Da får de både den ferske og den friterte samtidig, det er litt sunnere og smaker veldig godt. En av mine siste dager fikk jeg også tatt et vietnamesisk matlagingskurs, der jeg fikk lære prosessen bak tillaging av rismelk og rispapir. Samt at jeg laget to typer ferske vårruller med peanøttsaus, Ban Xeo (rispannekaker) og Pho.
Andre dag dro jeg på en guidet tur til tempelet “My son“, en av verdens eldste hinduistiske tempelkompleser, bygget fra 4. til 13. århundret. Dessverre ble mange av templene skadet under 2. verdenskrig, 1. og 2. indo-china krigen. De er resturert i de senere år, men deler av arbeidet pågår fortsatt, spesielt siden det i de yttre områdene fortsatt er muligheter for udetonerte bomber. På et av bildene under ser du en dell der en bombe har truffet, i dag vokser det et tre midt i dellen.
Tredje dag dro jeg på en til guidet tur til Ba Na hills, et fjellområde som nylig har begynt å få mer besøk av turister, men i årevis har vært veldig populært blandt vietnamesere. Du tar en taubane opp, totalt er banelengden 500 meter. Langt oppe i fjellet er det kjøligere og vietnameserne har bygge en fransk landsby, denne er altså et opulært feriemål i Vietnam og interessant å se for oss som er på gjennomreise. Det er også en underjordisk fornøyelsespark for de som liger karuseller. Høydepunktet i BaNa Hills for turister er den nybygde gullbroen som holdes oppe av to steinhender, og utsikten er ekstremt fin. Selve broen er så full av turister at det er vanskelig å bevege seg og ta bilder. Utsikten er heldigvis like fin i hele fjellområdet og kan derfor nytes i stillhet flere plasser.
Fjerde dag flyttet jeg over til et hotell for 6 netter. Hotellet var nytt og ikke enkelt å finne, etter andre forsøket gav taxisjåføren opp og vi ringte hotellet for å få veivisningshjelp. Jeg var evig taknemmlig for at taxisjåføren ikke bare slapp meg av på en ukjent plass, og imens han protesterte betalte jeg dobbelt. Når jeg kom inn i resepsjonen var det en vitenamesisk dame som spurte meg om jeg hadde det bra… på norsk. GEM riverside hotel er startet opp av to vietnamesiske damer og startfinansiert av deres norske pappa, som de kalte han. Damene hadde vært i Norge på besøk og prøvd å studere der, men de var vanskelig med det norske språket. Det var et flott hotell, selv om det fortsatt var i startfasen og etter hvert blir det nok et dyrere luksushotell. Jeg fikk nyte mine siste dager i fred å ro, ligge med bassenget, sitte på kafe, drikke god kaffe, spise god mat og trø rundt på nattmarkedet.
Solnedgangen over gamlebyen i Hoi An.
Etter 10 dager i samme by var jeg klar for å bevege på meg igjen, neste stopp var Da Nang, mest for å se byen på kvelden da broene lyser opp byen. Jeg trivdes ikke helt i Da Nang, men fikk sett dragebroen på kveldstid, så oppdrag utført!
Mitt siste stopp i Vietnam var fjellbyen Dalat, ikke en av de mest populære turistbyene, men en av mine favoritter. Vandrehjemmet Cozy Nook har daglige familiemiddager der mange av gjestene deltar. Du betaler en liten sum penger og får servert et stort buffet middag, vandrehjem med denne praksisen er mine favoritter fordi det er da du har lettest for å møte nye mennesker. Ved frokosten møtte jeg den første norske personen på min reise og vi endte opp med å bruke dagen sammen med to andre jenter på scootertur og oppdagelsesferd i fjellområdene rundt Dalat. Vi besøkte et tempel, en silkefabrikk, spiste god lunsj med utsikt og avsluttet ved Elefantfossen. Rett etter siste stopp begynte det å regne, så da var det bare å kjøpe seg matchende regnponchoer, posere for en lokal fotograf, og starte på veien tilbake til byen før mørket tok oss, akkurat i tide til familiemiddag.
Dag to fant jeg meg et par å dele taxi med, slik at vi kunne besøke det penere vannfallet, Pangour waterfalls. Det er mindre turister der også, nettopp fordi det er såpass langt fra byen, men vel verdt et besøk. Etter vannfallet var det på tide meg et besøk til Crazy house (galehuset ?!?), som er et hotell designet av en arkitetkt som ville lage en attraksjon i sin hjemby. Annet enn galskap og at det ikke følger europeiske sikkerhetskodeverk, så tror jeg bildene kan fortelle resten av historien.
Siste dag i Dalat dro jeg og min kanadiske romkamerat på tur til Datanla fossen, et populært område for rappellering gjennom fossen, ziplingingbane og en berg og dalbane du styrer farten på selv. Vi gikk for berg og dalbanen, utrulig morsomt, men jeg er sikker på at jeg bremset mer enn jeg trengte. Etterpå tok vi en taubane lenger opp i fjellet og utforsket området rundt Tuyen Lam vannet. Jeg er sikker på at det var mye mer jeg kunne gjort i Dalat, men tiden var kommet for neste reisemål, og jeg satte kursen for Japan.
Nord-Vietnam: Hanoi, Halongbukten, Sapa og Ninh Binh
Posted on November 26, 2018 Leave a Comment
12. oktober ankom gruppen Hanoi, Vietnam og 12 dager på reise føltes som månedsvis pga. alt vi hadde opplevd. Tiden var kommet for at gruppen skulle splittes og jeg skulle fortsette gjennom Vietnam alene. Det føltes trist og skulle skilles fra alle mine nye venner og skummelt å reise alene. Jeg kunne fortsatt sammen med G Adventures gjennom Vietnam også, men de reier fra Hanoi i nord til Ho Chi Minh byen i sør på 1 uke og jeg hadde ikke lyst til å stresse. Jeg fikk en full dag med gruppen i Hanoi, der vi var på Ho Chi Minh Mausoleum, fikk oppleve toget i en av Hanoi’s trangeste gater og oppleve Vietnams berømte gatemat. Den berømte togskinn-gaten har togskinner liggende midt mellom husene og på hver side er det tegnet en rød linje man må stå bak når toget passerer. Toget passerer flere ganger per dag og de som jobber på butikkene og cafeene i gaten hjelper med å rydde turistene unna før toget kommer.
Den beste måten å starte en reise gjennom Vietnam er en gatemat-omvisning med en lokal guide, og gjett at vi var heldige med guiden vår. En utrulig søt vietnamesisk jente, Nunu, 22 år, som elsket mat og nye mennesker, viste oss den beste maten Hanoi kunne tilby. Det som skremte meg mest med Vietnam, og spesielt Hanoi var trafikken. Det å krysse gaten føltes som å risikere livet, det er faktisk anbefalt å bare mentalt lukke øynene og gå rett frem i et jevnt tempo, uten å stoppe. Trafikken, som består mest av mopeder/scootere, ser tempoet ditt og beregner hvordan de skal kjøre rundt deg. Jeg uttrykte bekymring for om jeg kom til å overleve 1 mnd. i Vietnam, men Nunu kunne berolige meg med; “jeg har overlevd her i 22 år, så det går nok bra med deg også”. Hun hadde rett, heldigvis! I tillegg til å være en fantastisk guide, så fikk jeg legge Nunu til på facebook og gjennom hele Vietnam kom hun med råd og anbefalinger når jeg trengte det.
Når de andre dro videre eller hjem sjekket jeg ut fra hotellet og inn på et vandrehjem nedi gata. Nå, 1.5 mnd. senere, føles det som et helt liv siden jeg gikk de 200 meterne med ryggsekk både framme og bak, imens jeg bekymret meg for om jeg virkelig klarte dette. Hanoi har 8 millioner innbyggere, mot Norges 5 millioner, og i tillegg haugevis med turister, mesteparten sentrert i Hanoi old quarter (der jeg bodde). Jeg tilbrakte en dag nesten kun inne på vandrehjemmet, litt lettere paralysert, imens jeg prøvde å planlegge veien videre. Da jeg innser at dette innlegget og neste kommer til å bli milelangt hvis jeg skal fortelle dere alt i detalj, så da går jeg heller for å vise dere høydepunktene. En dag skal jeg begynne å skrive små søte innlegg for en by om gangen, helt sant…
Halongbukten (på UNESCOs verdensarvliste) er 4 timer kjøretur fra Hanoi og jeg gikk for den vanlige reisemåten; bestill et cruise for 2 dager/1 natt der selskapet henter og returnerer deg til hotellet ditt. Jeg hadde egen lugar, hyggelige medpassasjerer og et fullt program. Vi seilte ut til Halongbukten, tok en tur i bambusbåt der vi fikk se hvordan folk bodde ute i bukten og besøkte en perlegård (østers oppfostres for å lage perler). På kvelden seilte vi videre til Bai tu long bukten, som er mer beskyttet for turister, der vi lå over natt. Neste dag rakk vi en grottevandring, et besøk på en strand, selvfølgelig ved bruk av en mengde trapper, før vi returnerte til Hanoi.
Sapa ligger langt nord i Vietnam og er et nydelig fjellområde med mange små landsbyer og ulike urbefolkninger. Jeg reiste tur/retur med nattoget fra Hanoi, en særdeles bedre versjon enn min opplevelse i Thailand. Toget stopper i Lao Cai og de 25 km til Sapa by ble tilbragt i 1.5 setet fremme i en minibuss, klamrende fast i armen til min medpassasjer, imens jeg prøvde unngå havne i fanget på sjåføren i hver eneste sving. Siden Sapa er i fjellet er det betydelig kaldere enn Hanoi, men jeg var forberedt og hadde varme turklær med meg. Første dag vandret jeg ned i Sapa by til et utsiktspunkt over dalene nedfor byen og landsbyen Cat Cat. Da det ikke kan gjengis med et bilde må jeg prøve å forklare, utsikten var faktisk så praktfull at jeg begynte å gråte som en spontanreaksjon.
På dag to ble jeg hentet av en lokal guide som skulle ta en gruppe på fire mennesker med gjennom 3 landsbyer; Y Linh Ho, Lao Chai og Ta Van, totalt 12 km. Fra guideboken min visste jeg at det skal være 7 km fra Sapa by til landsbyen Ta Van, så hvorfor skulle vi gå dobbelt så langt? Joda, starten av turen er opp et fjell og ned på andre siden for å komme til Y Linh Ho, ikke bare er det et fjell, det er en gjørmete hinderløype du ikke kommer deg over alene. I starten var det litt irriterende med disse landsbydamene som fulgte etter oss med hjemmelagede produkter til salgs, men når en av disse damene tar hånden din og drar deg opp den gjørmete fjellsida (de første 20 min fra byen er trappetrinn) og sørger for at du ikke faller mer enn to ganger på veien ned, da kjøper du gjerne den hjemmesydde veska 😉 Damene er så vant til å gå her hver dag at de spaserer over i gummisandaler imens de lager hemptråder av hemptrærne med den ene hånden, og drar en turist med seg i den andre hånden. De selger også veldig pene vesker!
Damene snakker godt engelsk og flytende på landsbyspråket (f.eks. Hmong), men de snakker ikke Vietnamesisk og får derfor ikke lov til å gå kurset som gjør at de kan jobbe som guide. Vår guide for dagen var også Hmong, men hun hadde altså lært seg Vietnamesisk på skolen, de årene hun fikk gå der (1-4. klasse). Hun fortalte oss masse om livet i Sapa og hvordan hun aldri hadde sett havet, en av hennes store drømmer. Hun var eneste inntekt i en husholdning med ektemann, to barn, to foreldre og en søster. Mannen var hjemme og jobbet med risproduksjonen, samt passet barna. Ekteskapet hennes var arrangert og jeg dristet meg til å spørre om hun var fornøyd med foreldrenes valg? Hmm, noen ganger, men noen ganger ikke, så relativt lik de fleste forhold med andre ord.
If you have a lazy husband, you have no house.
Dette var altså den dagens beste beskrivelse av landsbylivets problemer. Alle landsbybeboerne bygger husene sammen og de må gå langt inn i skogen å kutte ned trær til byggematerialer. Hvis du hadde en lat mann som ikke hjalp med byggingen, så ville han heller ikke få hjelp til å bygge deres hus, så da ble det ikke noe ordentlig hus. Om vår guide hadde en lat mann, de vet jeg ikke, men jeg tror hun hadde et hus, og da sannsynligvis ikke en lat mann. En av dagens andre interessante fakta var at hvis du skal ta sertifikatet til moped i Vietnam er det tillatt fra fylte 16 år, men hvis du ikke tar sertifikatet, da begynner du gjerne å kjøre når du er 12 år. Lignende fenomen gjaldt også sertifikatet for bil. Da blir det enda mer utrulig at de fleste trafikkulykker i Vietnam er forårsaket av turister…
Utsikten når du nærmer deg landsbyen Ta Van
Tilbake i Hanoi med nattoget sprang jeg til neste tog som skulle ta meg de to timene til Ninh Binh, også kalt Halongbukten på land. Dette er et nydelig område av Vietnam som jeg anbefaler på det sterkeste, faktisk kan du heller skippe Halongbukten og bruke mer tid her. Jeg tilbrakte 3 netter på et luksushotell i Tam Coc, der jeg lånte meg en sykkel for å utforske nærområdet en dag og tilbrakte en dag med bassenget. Det jeg ikke rakk fra ønskelisten min i Ninh Binh var båtturen i Trang An, men jeg har lært at jeg ikke kan gjøre alt, så jeg får ha det til gode. Min siste dag startet med lyn og torden, men heldigvis klarnet det i tide til at jeg kunne oppleve Hang Mua, en fjelltopp med fantastisk 360 graders utsikt. Hvordan kommer du deg til toppen? Trappetrinn selvfølgelig, slik som alle andre topper i Asia. Etter at jeg i fjor gikk de 5500 trinnene til Adams Peak i Sri Lanka har jeg funnet ut at jeg takler det meste av trappetrinns-topper Asia kan gi meg, men jeg missliker de sterkt. Hvorfor må alle asiatiske land plassere trappetrinn over alt i naturen?!? Antageligvis fordi det er en fin måte å bevare naturen rundt på og gjøre det mulig å komme opp de bratteste fjellsidene, men åååhhh…
Utsikten fra sykkelturen i Tam Coc.
Utsikten fra Hang Mua mot Trang An
Etter Ninh Binh returnerte jeg til Hanoi for å fly tvers over halve Vietnam til Hue, og mine to første uker i Vietnam var over.
Laos: landet som stjal hjertet mitt, del 2
Posted on November 7, 2018 1 Comment
Det eneste som kunne gjort natten min bedre var at jeg hadde fått kokospannekaker til kvelds… eller at jeg våknet opp i Laos, men den gang ei. Jeg får heller bruke litt tid her til å drømme meg tilbake sammen med dere. Det finnes altså to veier fra Luang Prabang til Vang Vieng, den ene tar 9 timer og den andre 4 timer, så da er vel valget enkelt? Neida, det beste og tryggeste er den på 9 timer, bortsett fra at den var under veiarbeid, som gjorde reiseveien så lang at vi heller tok den korte veien. Hvorfor er den kortere, joda det er fordi du kjører over fjellet, på dårlige veier, hvis man kan kalle de veier da… Utsikten på toppen er nesten verdt det.
Vi ble transportert i to minibusser og den ene synes at dette ble for tungt for bremsene. Jeg satt i den minibussen som kjørte først, etter at vi hadde kommet oss gjennom et spesielt dårlig veiområde stoppet vi, men de andre kom ikke. De hadde måtte stoppe og vente på at bremsene skulle kjøle seg ned fordi de klarte ikke den tunge lasten. Etter hvert kom de etter, alle menneskene flyttet over i vår buss og bagasjen vår til den uten bremser. En av de modige sjåførene ventet en stund på at bremsene skulle kjøle seg ned før han kom etter, og både mennesker og bagasje kom seg helskinnet ned fjellsiden, to dager senere var bussen fikset, akkurat i tide til neste kjøretur. Det er altså ikke alle reisedager som er like fantastiske, men så lenge det ender godt.
Vår første natt i Vang Vieng skulle tilbringes på et homestay, altså mennesker som har et ekstra rom (eller flere) og åpner huset sitt opp for fremmede mennesker. Dette er en flott måte og lære mer om kulturen og komme innpå dagliglivet til andre folkeslag. Du deler av deg selv og de deler tilbake, sammen bygger man broer og øynene åpnes enda mer opp for hvordan andre lever. I min tid i Laos møtte jeg ikke et menneske som ikke smilte til meg, uansett hvordan situasjon du traff de i. Akkurat denne lille landsbyen, Ban Naduang, ligger litt utenfor Vang Vieng, og det er en veldig spesiell by, det er en homestay by. Det vil si at det egentlig er en helt vanlig landsby, men de har rundt 10 hjem som leier ut rom til reisende. De fleste kan ikke engelsk, så kommunikasjon skjer meste med kroppsspråk. Hele gruppen ble fordelt ut på ulike hjem via loddtrekkning, vår vert hadde et stort hus med en liten butikk på trappa. Det er svært vanlig i de fleste asiatiske land at butikken ligger på trappen til vanlige hjem, det forenkler hverdagen for de som driver butikken da de er nært hjemmet og kan foreta de huslige gjøremål samtidig som åpningstiden kan være fra tidlig til sent uten å leie inn ekstra ansatte. Det er sjeldent slik at dette er familienes eneste inntektskilde, slik som i Ban Naduang der alle familier har sin egen jordområde for ris dyrking.
Ved ankomst fikk vi en liten omvisning på rommet vårt og badet, det ble satt inn ekstra vifter og vi mottok armbånd som skulle jage bort onde ånder. Armbåndene skal has på til de faller av av seg selv, og 1 måned senere har jeg fortsatt mitt. Deretter fikk vi et tradisjonelt laotisk skjørt, som bæres både av damer og menn. Disse var ekstremt varme å ha på i 30+grader, men det er en del av dagliglivet som alltid er positivt å oppleve. Etter at alle var kledd fikk vi en omvisning i landsbyen. Ban Naduang består både av Lao og Khamu, der khamu-folkeslaget kom ned fra fjellet og blandet seg med resten av befolkningen for noen år siden. De driver på med å bygge opp nyere hus, da mange fortsatt bor i små treskur, men husbyggingen tar tid fordi de ikke har penger nok og må spare underveis. Imens vi fikk gjennom landsbyen fikk vi se noen som laget et stort festmåltid, dette var for å innvie det nybygde huset de skulle flytte inn i. Over alt hvor man går forbi sitter menneskene ute, hele familien samles på trappa eller hos naboen, ungene leker sammen, griser, hunder og høner og haner springer rundt og musikk spilles. Når vi kom nærmere skrudde de opp musikken og flere fra gruppen hev seg inn i dansen sammen med lokalbefolkningen.
Under vår landsbyvandring i 30+ grader, med tykke skjørt og shorts under, gikk vi forbi landsbyens skole og fotballbane der haugevis av barn spilte fotball. Noen fikk en genial ide og vi hev oss med på spillet, heldigvis var det noen av barna som hev seg med på vårt lag, ellers hadde det nok ikke gått så bra. Der jeg sprang rundt på en fotballbane, ikledd tradisjonelle klær, barfot, i en landsby i Laos, 7790 km hjemmefra, slo det meg hvor heldig jeg er. Tenk at jeg kan gjøre dette, at verden er så utrolig stor og liten på samme tid, at jeg har helse, råd og tid til å reise rundt og oppleve hverdagen til andre mennesker, at disse menneskene tar imot andre mennesker med åpne armer og smil om munnen. På ett eller annet tidspunkt var jeg også borti ballen, en seier i seg selv for ei som er så dårlig på fotballbanen :p
Neste dag gikk ferden videre til Vang Vieng for en actionfylt dag. Byen brukte være berømt for en aktivitet, tubing, altså å sitte i en stor gummiring og flyte nedover elven, imens du stopper på alle barene langs elvekanten og drikker mengder alkohol. Dette førte til så mange skadde turister og farlige hendelser, slik at i 2012 ble alle barene stengt ned, bortsett fra en. I dag er det fortsatt mange aktiviteter å delta i, også tubing, i en mer kontrollert form. Vår actiondag besto av 7 km kayaking, zipline-bane, lunsj, tubing i en grotte, grottevandring, 3 km kayaking, bading i den blå lagune og klatring opp en fjelltopp for å se solnedgangen. Kayakingen var gøy, jeg havnet sammen med en guide som padler hver dag, slik at jeg kunne for det meste ligge i kayaken og se på himmelen og fjellene som fløyt forbi.
Ziplining har jeg aldri gjort før og det blir helt klart ikke siste gangen, så befriende det var å fly gjennom lufte og kunne hyle så høyt du ville, gjett hvem som ble kåret til dagens høyeste hyl… 🙂
Tubing gjennom grotten var morsomt, helt til vi sto dypt inne i grotten og slo av hodelyktene våre. Grotten ble brukt under krigen og inntil 16 familier kunne bo inni den ene grotten. Det var helt bekkmørkt og litt skummelt, spesielt når lysene kom på igjen og du så alle edderkoppene rundt deg. På et tidspunkt var grotten så smal at du nesten måtte krype for å komme gjennom. Etter grottevandringen var det avslappende å svømme rundt i den blå lagunen, en perfekt avslutting, bortsett fra at det var ikke over enda…
Siste del av vår actionfylte dag var en liiiten fjelltur, kun 600 meter å gå, ikke et problem! Bortsett fra når bena er skjelven etter en lang dag, alle de 600 meterene er oppover og rundt deg er det tett jungel. Halveis opp sa guiden at jeg kunne stoppe, det var god utsikt der også, men jeg starter ikke på slike turer og gir meg før jeg når toppen. Amerikanern sa “thats the norwegian spirit”. Jeg kom opp til slutt og den utsikten var virkelig verdt det! På veien ned var jeg så heldig å bli bitt av brannmaur på armen, og på leppa (neida, jeg prøvde ikke å spise maurene). Dette resulterte i frysninger, kvalme, hoven leppe og et utslett på armen som økte i størrelse de neste timene og varte i nesten to uker. Hva gjør man ikke for en fin solnedgang?
Siste stopp i Laos var hovedstaden Vientiane, en by jeg gjerne skulle fortalt dere mye om. Bortsett fra at jeg vet lite, da jeg var utslått av antihistaminer og i dårlig form. Dessverre på reise kan man ikke se alt, man har ikke bare gode dager, man blir syk og det skjer uforutsette kjipe hendelser. Jeg har altså en strålende unnskyldning for å dra tilbake til Laos for å oppleve mer 🙂
I morgen avslutter jeg 1 måneds reise gjennom Vietnam, der jeg også har mange historier og bilder å dele med dere. Nå er jeg derimot klar for 3 uker i Japan!
Laos: landet som stjal hjertet mitt, del 1
Posted on November 6, 2018 1 Comment
5. oktober krysset vi grensen fra Thailand til Laos, klar for en to dagers båttur nedover Mekong elven. Turen tar alltid to dager på grunn av at båtene ikke får bevege seg etter mørkets frembrudd og er pålagt å stoppe i byen Pakbeng, cirka halveis til Luang Prabang. Jeg tror forelskelsen min startet allerede den første dagen, på båten, en behagelig vind, musikk, gode samtaler med reisegruppen og god mat. Det grønne landskapet som sakte fløyt forbi, kun avbrutt av små hus, unger som hylte og lekte i vannkanten,og glimt av vannbøffler eller andre dyr langs elvekanten.
Det første vi lærte av vår lokale guide er at i Laos tar de livet som det faller seg, det vil si ingen stress! De liker heller ikke konfrontasjoner eller uhøflighet, såpass mye at hvis du står i veien så venter de til du flytter deg, til og med hvis du står med ryggen til og faktisk ikke ser dem. Laos har godt over 100 ulike etniske grupper, men de største er blant annet Mon-Khmer, Khamu, Lao tai og Hmong. De ulike folkeslagene bodde opprinnelig i ulike høyder av fjellene, der den gruppen som kom sist til Laos bor lengst oppe i fjellene. Det er ikke mange år siden regjeringen tillot folkeslagene i fjellene å forflytte seg lenger ned i landet, samt at de kunne blande seg sammen med andre grupper, også i ekteskap. Alle de ulike gruppene snakker ulike språk, men i skolesystemet lærer de kun Lao. Ønsker du å lære mer om de ulike gruppene anbefaler jeg et besøk på “Ethnology Museum” i Luang Prabang.
I Pakbeng bodde vi på et gjestehus med tynne vegger og åpne vinduer, med senger dekket av store myggnettinger og utsikten til elven. Hver morgen på den andre siden av elven kommer det to elefanter ned til vannet for å vaske seg, en underlig lyd å våkne opp til, som virkelig forteller deg at du er langt unna Norge. Pakbeng gav meg også min første laotiske solnedgang og en hyggelig kveld på Happy bar.
På dag to fortsatte båtturen i samme rolige og behagelige tempo, kun avbrutt av et stopp langs elvebredden der vi vandre gjennom to grotter som også inneholdt templer. Dette var min første grottevandring, noe jeg de siste månedene har gjort mer av en jeg noen gang trodde jeg skulle. Etter 7 timer på båten ankom vi Luang Prabang, en langt stopp kontra alle de andre byene hittil på turen.
Luang Prabang har mye arkitektur fra den gamle franske kolonitiden, og flere bygg i gammelbyen står på UNESCOs verdensarvliste. Hver kveld fra 17-23 har du også et nattmarked som er en av de største i verden. Selv om markedet er stort selges det mye av det samme i flere boder, og det er det samme som du finner på andre nattmarked i Laos. Det som for meg gjør nattmarkedet i Luang Prabang til vinneren av alle nattmarked jeg hittil har opplevd i Asia er kokspannekakene! Jeg hadde lest om disse før jeg kom hit, da de er laget av kokosmel og derfor er glutenfrie. Glutenfrie bakverk er vanskelig å finne, og disse er noe av det beste jeg har smakt! De lages i spesielle jern med runde former og ser derfor ut som to halve kuler som er satt sammen til en ball, og de selges fire pannekaker i en bananblad-kurv. Jeg smakte kokospannekaker på flere nattmarked i Laos, men de i Luang Prabang var de beste!
Luang Prabang har mange aktiviteter, og flere av disse er heldigvis mer aktive enn å gå rundt å spise kokospannekaker 😉 Vi besøkte en vevfabrikk der vi lærte om hvordan de lager silke fra silkeormer, hvordan de lager ulike farger for å farge silken og til slutt hvordan de vever med den. Deretter kjørte vi ut på landet til en Hmong landsby og fikk gå rundt og se hvordan lokalbefolkningen bor. Vi fikk komme inn i huset til en gammel dame, hun var også svært lykkelig for å vise oss hjemmet sitt. Imens vi gikk gjennom landsbyen var det dessverre masse barn som er trent opp til å selge varer som familien har laget, man kan si at det er fint at de lærer engelsk, men når ordforrådet strekker seg til “two for one dollar” er det ikke helt toppers.
Etter landsbyen gikk ferden videre til Kuang Si waterfalls. På veien opp til fossen vandret vi forbi en type dyrepark eller inngjærede områder for asiatiske svarte bjørner som er reddet inn etter skade. Disse er som alle andre dyr i verden truet av mennesker og har i hvert fall her et trygt område å oppholde seg for å ikke bli jaktet på, selv om dyr i fangenskap aldri egentlig er en god ting. Det er 3 dammer/basseng der man kan svømme før du kommer til selve fossen og i området rundt er det også mange stier for å vandre rundt på. Etter å ha vandret gjennom den varme jungelen var et forfriskende bad den beste følelsen og jeg tror jeg kunne vært der for evig.
Den siste hele dagen i Laos hadde vi fritid eller valgfrie aktiviteter. Det jeg sparer til mitt neste besøk er muligheten til å se hvordan ris produseres fra A-Å, noe de som opplevde det sa var en fantastisk lærerik opplevelse. Jeg tilbrakte formiddagen med en reisevenn, og vi vandret rundt i byen, innom morgenmarkedet og opp trappene til fjellet Phou Si, som selvsagt har et tempel på toppen. Utsikten fra toppen er nydelig, men anbefales oftest rundt solnedgang, enda en opplevelse jeg sparer til neste gang. Lunsjen ble nytt i enden av gamlebyen med utsikt over Mekong elven og ettermiddagen avsluttet med en times fotmassasje. Enkelte dager er livet helt på topp 🙂
Etter en liten pustepause i et hektisk liv ble halve gruppen hentet av en guide og levert på markedet, der møtte vi en lokal dame som skulle være dagens kokk og lære oss laotisk matlaging. Kurset ble avholdt hjemme hos familien hennes og matlagingen foregikk i bakgården deres sammen med guiden (som selvsagt var slekt) og 3 andre damer i huset (ingen kunne snakke engelsk). Imens vi laget mat dukket også andre naboer opp for å slå av en prat, altså en ordentlig hverdagslig opplevelse i et land langt unna hjemme. Vi lagde flere retter sammen, der gruppen gjorde ulike oppgaver som trengtes. Jeg fikk blant annet renske bambus, mykgjøre bananblad i gruven, mortre/knuse ris til pulver, lage og smake til auberginemos, fylle og brette bananblad og hakke opp chilli wood (mai sakahn) til smaksetting av bambussuppe. Etter matlagingen spiste vi maten inne på gulvet i stuen sammen med noen av familiemedlemmene. Under måltidet kom Si, mannen i huset, hjem og satt seg ned sammen med oss, han var guidens storebror og den som hadde kommet med ideen om denne matlagingsopplevelsen. Si og broren kommer fra en liten landsby i fjellene, der foreldrene sendte de til å bo sammen med munkene i Luang Prabang i tidlig alder. Dette er for at de skal få utdannelse og ikke trenge å leve det harde landsbylivet, noe som er svært vanlig i Laos. Etter å ha studert og bodd hos munkene kan de ved fylte 18 år velge om de skal bli munk eller flytte ut av klosteret. Si’s familie var utrolig hyggelige mot oss, tiltross for språkbarrieren, og du opplever virkelig for vennlige laos befolkning er. Hvis du drar til Luang Prabang anbefaler jeg å kontakte “Luang Prabang home cooking experience”.
Etter Luang Prabang gikk ferden videre til Vang Vieng, der vi skulle oppleve å komme enda tettere inn på Laos befolkning. Jeg skulle altså kun skrive et innlegg om Laos, men ser at jeg har så mye å fortelle om dette flotte landet, så jeg må dele det i to. Fortsettelse følger i morgen, nå skal jeg drømme om kokospannekaker 🙂
Thailand: Starten på en eventyrlig reise
Posted on October 16, 2018 1 Comment
Akkurat nå sitter jeg på et vandrehjem i Vietnam, mitt tredje land på under tre uker. Jeg har reist en del de siste tre årene, men ikke på denne måten, så opplevelsene har vært overveldende. Jeg satser nå på en roligere reiseplan slik at det er lettere å fordøye inntrykkene underveis.
Når du møter folk på reise starter ofte samtalene med hvor har du vært og hvor skal du? Skal du reise lenge? Alle disse spørsmålene har fått meg til å tenke på hvordan jeg havnet her, akkurat nå… Jeg søkte altså 1 års permisjon fra jobben, uten å ha en annen jobb å gå til, så det store spørsmålet var da; hva gjør jeg hvis jeg ikke finner en ny jobb til permisjonen starter? Jeg er en planlegger, så usikkerheten var litt skummel og svaret mitt startet som en spøk, “jeg reiser til Asia, der rekker sparepengene lenger enn i Norge”. Det går opp for meg at de fleste reisene jeg har gjort de siste årene har vært akkurat slik, en liten tanke eller kommentar på et spørsmål, og plutselig sitter jeg i et annet land. Kanskje har den evige planleggeren blitt spontan…?
For å lette på redselen min over den skumle enveisbilletten til Bangkok bestemte jeg at det var best å starte med en organisert tur, så kunne jeg bli bedre kjent med Asia imens noen andre tok seg av planleggingen. Valget falt på G Adventures og turen “Thailand and Laos adventure”, med avslutting i Hanoi, Vietnam.
Når jeg ankom Bangkok var jeg fast bestemt på å prøve ut offentlig transport fra første stund, jeg liker nemlig ikke å ta taxi. Fordelen er at tog-/metrobilletter er billigere enn taxi, men ulempen er den ekstreme folkemengden. Jeg tok SRT fra flyplassen og byttet til MRT i sentrum, billettautomatene er på engelsk, så alt var veldig enkelt. Når jeg fant hotellet mitt kunne jeg ikke sjekke inn på 6 timer, men etter at jeg hadde sittet i lobbyen og halvsovet med dinglende hode i 3 timer kom de over og gav meg tidlig innsjekk.
Jeg våknet av at det ringte på døren og min nye rom-kamerat var ankommet. Når man reiser alene med G Adventures kan man betale ekstra for å få eget hotelrom (singel-tillegg), eller man kan satse på at man får havner med et hyggelig menneske. Jeg hadde flaks og endte på tur med bare hyggelige mennesker. Noen jeg nok ikke ser igjen og flere jeg håper å ha kontakt med livet ut. Allerede avtalt er nordlysturen til Tromsø i 2019 og Machu Picchu, Peru i 2020.
Gruppen møttes på kvelden og etter presentasjonsrunden var det felles middag og mitt første møte med thaimat i Thailand. Helt klart en annerledes opplevelse enn thaimat i Norge, da “not spicy” ikke er et begrep som betyr det samme i begge landene 😉 Smakene er heldigvis fantastiske, men jeg må helt klart roe ned sterkhetsgraden med ris.
Andre dagen i Bangkok vandret vi ned til elven, der vi ble tatt med på en guidet tur gjennom kanalene og etterpå introdusert for et tempel med en liggende Buddha. Kontrastene på husene som ligger langs kanalene er store, noen er pene og bygget solid, andre er på vei til eller har kollapset fullstendig. Alle eiendommer eies av templene, men lånes ut en familie som bygger huset sitt der og kan videreføre det huset gjennom generasjoner. De fleste templer er veldig pene, men etter en stund må jeg innrømme at de fleste er litt like. Det som var spesielt med templet i Bangkok var den liggende Buddha, samt alle de kinesiske statuene som fantes rundt om kring på eiendommen. For mange år siden gikk båter til Kina med varer, og for at båtene skulle ha nok ballast på vei tilbake til Thailand kjøpte skipperne billige steinstatuer før returen og flere av disse ble i ettertid donert til templene.
Klok av skade og etter en lang natt gjør jeg meg klar for mitt andre toalettbesøk på toget. Trikset er å ikke puste…
Vi forlot Bangkok på kvelden, med nattoget til Chiang Mai. En opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten, men den knyttet i hvert fall gruppen tettere sammen. Vi prøvde å muntre opp opplevelsen med at vi satt på “Hogwart express”, men det hjalp ikke lenge. To og to sitter mot hverandre når turen starter, men etter hvert tas det ned en øverkøye og setene under endres til en seng. Jeg fikk litt søvn den natten, men det var minimalt. Det verste derimot var toalettet, som luktet verre enn døden og var så trange at det var best å rygge inn.
I Chiang Mai hadde jeg to opplevelser jeg kommer til å minnes lenge, det ene var et matlagingkurs. Kurset foregikk på “Baan Hongnual cookery school”. Vi fikk velge mellom fire retter hver, var med på markedet for å kjøpe ingredienser og laget vår egen rett som vi spiste. Noen av prepareringen ble gjort ferdig av de som jobbet der, men mesteparten gjorde vi selv. Woking er en kunst jeg fortsatt må øve på, men smaken var fortsatt fantastisk. Jeg laget vårruller, Pad thai, Panaeng curry og Tom Kha Gai (kokosmelksuppe med kylling). I tillegg fikk vi en bok med oppskrifter og gjennomgang av de fleste ingredienser som brukes i thaimat.
Den andre opplevelsen var et besøk på “Wat Phra That Doi Suthep”, et tempel som har stor betydning for mange i Thailand, noe du kan lese om hvis du ønsker. For meg ble dette et spesielt besøk fordi vi fikk observere munkene som kom ut av tempelet kl. 18 for å messe, og etter det fikk vi meditere sammen med de inni tempelet i 10 minutter. Jeg er ikke god på meditasjon, tankene mine har en tendens til å surre for mye, men opplevelsen i seg selv kommer jeg til å huske.
Et fjernt overblikk over Chiang Mai fra Doi Suthep
Etter Chiang Mai kjørte vi til Chiang Khong, en liten by som grenser mot Laos, der vi skulle krysse neste dag. På veien stoppet vi ved det hvite tempelet i Chiang Rai. Når jeg tidligere sa at alle templer var like, så gjelder dette absolutt ikke det hvite tempelet. Omgivelsene rundt templet er like bisarre som tempelet selv, spesielt innsiden der det ikke er lov å ta bilder. Tempelet er hvit med masse detaljer i speilfliser som glinser mot deg. For å komme inn krysser du en hvit bro, der inngangen til broen er omgitt av hodeskaller og hender som prøver å komme opp til overflaten. Det sies at du krysser over fra helvetet til himmelen når du går inn i templet, som er lite rom sentrert rundt et alter der det sitter en voksmunk å mediterer. Figurens utseende er basert på en munk som døde imens han ventet på at tempelet skulle bygges, så nå får han meditere der til evig tid. Det som er meste spesielt derimot er tegningene på veggen inne i tempelet, hentet fra filmer, tv-serier, ekte hendelser og fri fantasi. Du finner KungFu-panda, et alien på toppen av brennede Twin Towers i New York, minions, Jack Sparrow fra Pirates of the carribean og mange mange flere. Når du har gått inn gjennom døren i tempelet er det ikke tillatt og snu og gå ut igjen, du må derfor gå ut gjennom bakdøren som leder deg ut i hagen igjen. Fra trærne i områdene rundt henger det hoder fra film-figurer som deadpool, terminator og robocop. Det finnes også flere hvite bygninger rundt tempelet, samt et stort bygg i gull, nemlig toalettet til de besøkende. Jeg skjønner nå hvor ideen til gulltoalettet i Ersfjord, Senja er hentet fra, men utførelsen er altså ikke målbar.
Thailand-delen av reisen min var over, og vi gjorde oss klar for neste land og min nye kjærlighet; Laos.
“Husene på prærien”, en plass mellom Chiang Mai og Chiang Rai.
Budapest: min første alenereise
Posted on September 13, 2018 Leave a Comment
Jeg har skrevet om Budapest før, det er min favorittby i Europa og føles for meg som mitt andre hjem. Dette er en av grunnene til at jeg reiser tilbake dit med jevne mellomrom.
I 2016 hadde jeg en uke ferie før sommeren startet og hadde mange ideer om hvor jeg ville reise, listen over ønske-destinasjoner i Europa var lang. Jeg hadde ingen å reise sammen med og var fortsatt litt redd med tanken på “å reise alene”, men reiselysten min er stor så alternativet var aldri å bli hjemme. Valget falt da på Budapest, så slapp jeg bli kjent med en fremmed plass samtidig som jeg lærte meg å være alene.
De som aldri har reist alene har mange ideer om hvordan det er; ensomt, skummelt, kjedelig eller spennende og fritt. Det er noen av holdningene jeg har møtt på og noen av tankene jeg selv hadde. De som har reist alene har også mange ulike oppfatninger rundt temaet, noen liker det og noen hater det. Nå har jeg reist alene mange ganger og har gjennom mine opplevelser sett fordelene og ulempene med alenereise. Jeg har tidligere skrevet om Budapest, så denne gangen vil jeg fokusere på min opplevelse av å reise alene.
Det finnes mange råd for alenereisende der ute, men det som er viktigst for meg er å bli kjent med destinasjonen min på forhånd. Som et minimum må jeg vite hvordan jeg kommer meg fra flyplassen til første overnatting og kjenne til valuta på forhånd. Grunnen til at dette er så viktig er fordi at når du er alene har du kun deg selv å stole på, du kan ikke stoppe opp å diskutere valgene dine med reisepartneren. Du blir et lett bytte for tyver eller svindlere når du stopper opp for å ta frem mobilen for å vurdere transportmuligheten din eller ser usikkert rundt deg. Det andre rådet jeg synes er viktig er å være selvsikker, uansett om du egentlig ikke vet hva du gjør. De som går med hodet hevet er vanskeligere å rane enn de som ser ned i bakken.
Første utfordring i Budapest kom ved middagstid, jeg skulle nemlig spise på restaurant alene, og det må vel være utrolig stusslig? Som mye annet her i verden så er det akkurat det du gjør det til. Jeg fant min favorittrestaurant igjen og tok med boken i vesken, “bord til en, jada det er bare meg”. De fleste plasser reagerer de ikke på at du spiser alene, men noen ganger har jeg sett at de er mindre oppmerksom på meg mtp. service etter at jeg har satt meg alene. På en kafé i Budapest vurderte jeg å gå fra bordet mitt uten å betale for meg fordi alle servitørene så rett over hodet mitt, til og med paret på nabobordet begynte å se på meg med beklagelse i blikket på slutten. Maten smaker heldigvis like godt selv om du spiser den alene, og med boka på fanget kan jeg sitte lenge å nyte maten og se på folkelivet rundt meg.
Er det ikke ensomt å reise alene? Det kan være det ja, men igjen kommer det an på hvordan du reiser og hva du ønsker. Når jeg bor på vandrehjem følger jeg meg sjeldent alene, det er alltid folk rundt meg og de fleste er veldig pratsomme. Når jeg føler for å være alene må jeg enten gå på toalettet eller det bedre alternativet, sette hodetelfonene på å ignorere folkene rundt meg. I Budapest hadde jeg lyst å være alene, så jeg valgte å bo i en leilighet plassert på Vörôsmarty tér (favoritt-torget mitt). Når jeg er alene foretrekker jeg å være innom-hus etter midnatt (eller før, avhengig av land). Det er ikke alltid viktig for meg å fylle dagene mine fra start til slutt, så jeg tilbrakte tid på kveldene i leiligheten med musikk, bok og utsikten min fra leiligheten i 4.etg.
En kveld dro jeg ut på cruise på Donau, en av de opplevelsene jeg tidligere ikke hadde hatt i Budapest. Den byen gleder meg alltid med noe nytt, og kveldscruiset anbefales! Jeg gjorde også mye av det jeg alltid gjør, gikk opp Gellerthøyden, ned gjennom parken, bort og opp til slottet. Værmeldingen holdt seg ikke til klokkeslettet, som jeg selvfølgelig forventet at det skulle. På et tidspunkt sto jeg altså gjennomvåt i en dagligvarebutikk, langt bortenfor der jeg trodde jeg var, men jeg er da vanntett… Det kunne jeg trøste meg med når jeg gikk de mange kilometerne tilbake til start. Jeg kunne ordnet meg taxi, men jeg prøver å spare pengene og som alenereisende er ikke taxi spesielt billig.
Et godt alternativ når du reiser alene er turistbusser, da er du gjerne omgitt av folk og det er lettere enn å bli kjent med de lokale transportalternativene. Det kan derimot lønne seg å lese rutene godt, noe jeg ikke gjorde… Overraskelsen var derfor stor når sjåføren sa; “siste stopp, her må du av”. Uflaks at siste stoppet var godt over en time gange fra leiligheten, men denne gangen var jeg heldigvis så sentrumsnær at jeg kunne hoppe på metroen.
Budapest var igjen en flott by å oppleve, også alene. Etter å ha opplevd byen i januar, mai, juni og oktober, vil jeg si at juni var min favoritt. Fortausrestaurantene er åpnet og temperaturen er varmere, det gjør at spaserturene langs Donaus bredde blir ekstra koselig!
Parlamentet, fra en elvebåt på Donau.
Å reise alene kan være ensomt, men det må ikke være det. Det kan være kjedelig, men da har du ikke nok fantasi. Skummelt er det sjeldent, bare vær observant på omgivelsene rundt deg og bruk sunn fornuft. Spennende er det ofte, men det er reising alltid. Det beste med å reise alene er friheten! Hva vil du gjøre i dag? Akkurat det jeg føler for! Det verste er å ikke ha noen å prate om dagens opplevelser med, eller dele minnene med. En god måte å komme seg rundt dette problemet er å skrive reisedagbok, reiseblogg eller ring en venn 🙂
Når det er sagt så synes jeg at det å reise sammen med noen som oftest er det beste, men alternativet for meg blir aldri å være hjemme å vente på noen å reise med.
“If you have to wait for someone to travel with you, you may end up waiting a life time!”
Renate på renatesreiser.com deler mange gode tanker i innlegget “11 konsekvenser av å reise alene”
Namibia: en drøm blir virkelig
Posted on July 22, 2018 Leave a Comment
Denne posten var orginalt publisert på handarbeidskroken.blogspot.com 28.08.16
Jeg liker å reise, og har mange land jeg kunne tenke meg å se og kulturer jeg vil oppleve. Våren 2015 skulle jeg planlegge sommerferien min og kom plutselig over siden GoXplore. Jeg har lenge drømt om Afrika, spesielt safari og å se alle de interessante dyrene de har. På GoXplore hadde de valget frivillig arbeid med dyr, og preferanser som nærkontakt med dyr. Jeg må si at jeg vurderte det mye frem og tilbake, både tanken på å reise til Afrika alene uten kjentfolk og tanken om å være nær dyr som løver og geparder. Til slutt var det ei jeg jobbet med som hadde vært i Namibia flere ganger som overbeviste meg om at det egentlig var bare et valg jeg kunne ta…
Oktober 2015 kjørte pappa meg til flyplassen og jeg var klar for de 24 timene på fly/flyplasser som skulle til for å komme til Windhoek, Namibia.
Jeg hadde fått liste fra GoXplore med andre jenter som skulle reise fra Norden og hadde skrevet med 4 svenske jenter jeg skulle møte på flyplassen i Frankfurt. Når vi ankom Namibia ventet en sjåfør for å kjøre oss til et hospits der vi skulle tilbringe første natten i Namibias hovedstad Windhoek. Dagen etterpå ble vi hentet og transportert til Harnas, der jeg skulle tilbringe de neste to ukene.
Jeg synes at flyreisen fra Tromsø til Oslo, som tar 2 timer, egentlig er ganske lang jeg… I tillegg skulle jeg innom 3 ukjente flyplasser på veien før jeg da befant meg på et annet kontinent, der jeg skulle bo i en hytte i den Namibiske ørkenen og mate geparder på en daglig basis. Det var et sitat av Neal Donald Walsh jeg har hørt mange gang tidligere som virkelig gav meg ny mening etter reisen til Namibia.
Opplevelsen i Namibia kan beskrives med mange ord, men ingen klarer å uttrykke det jeg følte der eller føler i ettertid. Uansett ønsker jeg å skrive litt om opplevelsene og hverdagen der til de som ønsker å lese og de som vurderer det samme.
Når du jobber som frivillig på Harnas stopper du på en butikk på veien dit for å gjøre siste handlerunde hvis det er noe du trenger. Når du kommer frem blir du ønsket velkommen av en annen frivillig som har vært der en stund og kalles “village-mom”, samt koordinatorer som jobber der. Alt det praktiske gjennomgås og du får en sengeplass i en firemannshytte samme med andre frivillige. De frivillige er delt inn i grupper som har ansvar for ulike dyr på gårdsområdet. Den første uken din er du “Newbie” og lærer hvordan alt fungerer og de ulike arbeidsoppgavene. Frivilliglandsbyen ligger cirka 10 min gåing fra selve gården og inneholder hytter, dusjer og toaletter i blikkskur, samt en Lapa som er området med kjøkken, spiseplasser og bar. I baren kan man til tider kjøpe kald drikke og maten som serveres er lagd av folk som jobber på Harnas. Det var selvfølgelig ikke så mye mat, men nok til at du ikke gikk sulten fra matbordet. Selv om jeg nok gjerne ble sulten i god tid før neste måltid, da vi spiste 3 måltid per dag med 6 timer mellom, der i hvert fall 4 av dem var arbeidstimer.
Arbeidet var av ulik vanskelighetsgrad, noe tungt og noe mindre tungt. Det var mye arbeid med dyrene, men også annet arbeid som måtte gjøres på gården. På food-prep jobber du med å klargjøre maten til dyrene på din gruppe. Jeg var crocs og fikk blant annet mate 3 eldre geparder i en svær innhengning på gårdsområdet. Selve arbeidet på food-prep er å kutte opp grønnsaker, eselkjøtt og blande ulike kornsorter til de ulike dyrene basert på hva de ville spist ute i det fri. Denne arbeidsoppgaven gjør de fleste cirka to ganger per uke, både før og etter lunsj.
Når du ikke var på food prep ble du plassert på andre arbeidsoppgaver. “Interactions” med ulike dyr som en av de yngre gepardene Atheno, en skadet gepard som het Mauritz, babygeparder, ørkengauper, bavianer, to blinde apekatter eller hundevalper. Radiotracking der du kjørte ut i den ytre delen av gården for å spore opp to geparder som var sluppet ut der. De levde fritt og jaktet mat selv, men vi passet på at de hadde det bra og klarte seg selv. På bildet under gir jeg vann til geparden Max ute i “lifeline”. Når vi fant han den dagen var det tydelig at han akkurat hadde fått i seg mat da magen var tung og han fortsatt hadde blod rundt munnen.
Mellom gårdsområdet og “lifeline” var det store områder med innhengninger for de større og villere dyrene som leoparder, 25 geparder, villhunder, løver, ørkengauper og struts. Som frivillig er du med på guidet tur med turister opp til 2 ganger om dagen. Der har du ansvar for mating av dyrene imens guiden forteller fakta om dyrene og området.
Dette er altså ikke arbeidet for den fisefine, da det består av å kaste store kjøttbiter av hest og esel over gjerdene til de store dyrene. Noe jeg faktisk synes var atskillig mye bedre enn å mate bavianer. Bavianene i de store innhengningene ble matet ved at vi sto på en tilhenger og formet baller av “millipop” som vi kastet over gjerdet imens bilen kjørte. Millipop er en type korn som er kokt til en type afrikansk frokostblanding, det er klissent og lukter ikke godt, så etterpå var en dusj det du hadde mest lyst på. Dessverre var det mange frivillige og ikke fullt så mye vann, så var du uheldig ble det ikke dusj den dagen. Alternativet var å stå opp å dusje på morgenen når det var 7 grader ute og vannet iskaldt. Varm dusj er altså en av de tingene jeg lærte å virkelig sette pris på når jeg kom hjem til Norge.
En annen del av morgenturen var å mate 25 geparder fra en plattform midt i innhengningen deres. Da var vi minimum 2 stykk som gikk opp på plattformen med en bøtte kjøttstykker. Når de fleste gepardene var ankommet telte vi de før vi kastet ut nøyaktig antall kjøttstykker. Når alle hadde fått hver sin bit kunne vi trygt gå ned igjen og komme oss ut derifra. Vi lærte forholdsregler som at vi aldri skulle snu ryggen til dyrene og aldri springe hvis det var farer. En av mine favoritt sitat fra Harnas er helt klart “Only food runs”.
Jeg var kun to uker på Harnas og føler det var alt for lite. Jeg fikk utført de fleste arbeidsoppgaver en gang, men det var helt klart enkelte oppgaver jeg gjerne skulle gjort mer av. Hver dag var innholdsrik og du visste aldri når det kunne skje noe spesielt, både fantastisk og skummelt. Begravelsen til løven Macho, det tidspunktet vi trodde geparden Pride hadde mistet ungene sine og spesielt det øyeblikket da de ble funnet i live. Dagen da vi skjønte at en babykrokodille hadde forsvunnet fra dammen sin, og da vi fant ut at den hadde forflyttet seg inn til de tre eldre gepardene. Den dagen geparden Mauritz hoppet over gjerdet når jeg var inne hos han. Han så et lite lam og ble naturligvis sulten, jeg sto forskrekket og lettere panikkslagen tilbake og tenkte “Skjit, hva gjør jeg nå, hvordan får jeg han tilbake”. Det ordnet seg raskt og alt jeg trengte var å lukke opp porten igjen og finne frem frokosten. Bildet under er når han drakk vann, mett etter dagens måltid som heldigvis ikke var et lite lam 🙂
En av arbeidsoppgavene var også å gå tur med dyrene som trengte det. Mine favoritter var de to minste apekattene som ennå ikke var klar til å plasseres i den største innhengningen. Disse går man tur med i band imens de hopper fra hode til hode alt ettersom hva de selv vil. Jeg fikk også være med på tur med de store bavianene og geparden Atheno. Det var utrulig å se hurtigheten til Atheno når han plutselig så en hare, et øyeblikk satt han stille og det neste var han borte.
Det er spesielt en følelse fra Namibia jeg kjenner spesielt på hver gang jeg minnes turen min. Det er frihetsfølelsen når du sitter/står på lasteplanet til en bil som kjører imens du ser ut på det åpne ørkenlandskapet som fyker forbi, har du flaks får du øye på en giraff i det fjerne 🙂
Den siste dagen som frivillig på Harnas får du ønske hva du vil være med på før lunsj, og jeg valgte selvfølgelig morgenturen med turistene og sjansen til å mate de store dyrene en siste gang. Dagen var fantastisk, det eneste var at den ble tilbringet bak på en tilhenger midt i solsteiken og med minimalt med solkrem… Ikke så lurt altså 🙂 Etter lunsj får du gå rundt å si hade til de dyrene du ønsker og så avsluttes dagen med “Lion Interaction” og “Lion roar”. Ved lion interaction transporteres en liten gruppe midt inn i innhengningen til 3 av løvene og du får se de på ekstremt nært hold (fra innsiden av en bil) og ta bilder. Lion roar skjer ved solnedgang i krysset mellom to av innhengningene til løvene, og er en av de mektigste opplevelsene jeg har vært med på. Løvene fra de to innhengingene samles og når solen går ned begynner de å brøle og alle andre løver i nærheten gjør det samme. Jeg satt på toppen av bilen og hørte denne herlige lyden imens jeg nøt verden fineste solnedgang, den afrikanske!
Jeg drømmer hver dag om å dra tilbake til Afrika og ønsker å se så mye mer enn den lille delen av Namibia jeg opplevde. Å jobbe som frivillig var både hardt og samtidig godt. Denne type opplevelse koster en del penger da du både betaler til organisasjonen som arrangerer turen, til prosjektet du jobber på, samt at du faktisk jobber. Det du får tilbake er en opplevelse for livet og kost og losji for den tiden du er der. Den siste tingen du får er å bli kjent med nye mennesker som har delt samme opplevelse som deg og kanskje får du venner for livet.
Lykke til på reisen!
Budapest: Mitt andre hjem
Posted on July 22, 2018 Leave a Comment
Denne posten var orginalt publisert på handarbeidskroken.blogspot.com 30.03.14
Da synes jeg det var på tide med mitt første reisebrev, og turen går til Budapest. Dette reisebrevet inneholder opplevelser fra intet mindre enn 3 turer til Budapest, alle på 4 netter, men spredd ut på 3 ulike årstider 🙂 Nå har du sikkert allerede skjønt det, men jeg sier det uansett; jeg elsker Budapest!
I mai 2010 fant jeg og bestevenninnen min ut at vi skulle på en venninnetur til en Europeisk storby, og til slutt falt valget på Budapest. Etter turen i 2010 falt jeg slik for plassen at jeg hadde lyst til at min samboer også skulle oppleve den, så da ble det en tur sammen med han i oktober 2012. Vi ble begge to veldig glad i byen og valgte derfor og feire hans 30-årsdag der nå, i januar 2014. Når det gjelder årstid synes jeg selv at mai var den beste, men skulle jeg dra på nytt ville det nok blitt juni eller tidlig september.
Budapest er delt i to av elven Donau, og på den ene siden har du Buda som består av mye lokal bebyggelse, noen hoteller og flere av de største severdighetene. Pest-siden er sentrum av byen med alt et sentrum har, delt opp i flere soner pga. byens størrelse. Det er også mange store severdigheter på Pest-siden. Hvis man ser på turistsider fra Budapest er det flere ting som anbefales, og etter tre turer har jeg ennå ikke opplevd alt jeg vil oppleve i byen, så det blir nok noen flere turer. En ting som utmerker seg i Budapest er hvor utsmykket alt er, selv de enkleste hus i sentrum er pyntet opp på et vis. De større severdighetene som slottet og parlamentet ol. disse er utsmykket utrulig mye.
Transportnettet i byen er stort og jeg synes kanskje det kan være litt vanskelig, i hvertfall hvis du ikke har et godt kart. Jeg anbefaler boken Topp 10 Budapest eller app’en til TripAdvisor som er offline. Denne gir mye bra informasjon om spiseplasser og severdigheter, samt anmeldelser fra folk som har vært der nylig. Jeg er selv blitt best kjent med trikk og metro og synes buss er vanskeligst å forholde seg til. Taxi er jo alltid en mulighet da, men jeg synes ikke det er nødvendig å overforbruke taxien selv om den er relativt billig. Når det gjelder de store severdighetene er sikkert de ulike Hop-on-hop-off bussene bra, men jeg har ikke erfaring med disse. Når jeg skriver om de ulike severdighetene tar jeg med hvordan transportmuligheter jeg brukte. Så lenge man har planer om å bruke enten, buss, trikk eller metro så anbefaler jeg å kjøpe “The Budapest Card” på flyplassen, dette kjøper du for enten 24, 48 eller 72 timer. Da får man mange rabatter rundt om kring i byen i tillegg til at alt av offentlig transport er inkludert.
Det er mange ganger lite skilt på engelsk i Budapest, men kartene har også de Ungarske navne så vi fant som oftest greit frem. Det som kan være verdt og lære seg er at tér betyr plass/torg, utcá betyr gate og híd betyr bro. I tillegg er alle gatehjørner merket med store lett-leselige gateskilt litt høyt oppe på veggen.
Broer og gater/torg
Det går flere broer over Donau mellom pest og buda, jeg nevner de raskt (ikke alle men de jeg er mest kjent med) i rekkefølgen fra nederst til øverst (på kartet). Frihetsbroen (Szabadság híd) er en grønn bro som går over fra nederste del av handlegaten Vaci i pest og over til bunnen av Gellert-høyden i buda, for å komme deg over broen kan du gå eller ta trikk nr. 47. Elisabethbroen (Erzsébet híd) er neste bro, denne er en helt hvit bro, som ellers er veldig enkelt laget i forhold til de andre. Kjedebroen (Szechenyi Lanchid) er en fantastisk fin bro laget av stein. På hver side av inngangen til broen, på begge sidene, ligger det en løve og hviler. Margharetbroen (Margit híd) husker jeg faktisk ikke hvordan så ut en gang, men fra midten av broen kan du gå over til Margharetøyen som ligger midt i Donau. Trikk nr. 2 går langs elven på pest-siden fra Margharetbroen og helt ned til Frihetsbroen (og videre, men jeg vet ikke hvor langt). Langs elven på buda-siden går trikk nr. 19, i hvertfall fra Gellert/Frihetsbroen og til Slottet/Kjedebroen.
Den mest berømte handlegaten i Budapest heter Vaci utcá og der finner mang mange designerbutikker, men selv foretrekker jeg West End City Center. Detter er sentraleuropas største kjøpesenter, og du finner det ved Nyugati jernbanestasjon. Den beste måten å komme seg dit er med den blå linjen M3 og gå av på stoppet Nyugati. Herfra kan du spasere rett inn i kjøpesenterets nederste etasje og gå fullstendig shoppingamokk hvis man vil 😉
I enden av Vaci utcá finner man Vorsmarty Tér, min favorittplass i Budapest, da det inneholder min favorittbutikk New Yorker og den fantastiske spiseplassen Boom & Brass. I løpet av mine 3 turer til Budapest har jeg spist på Boom & Brass hele 8 ganger, både lunsj og middag. Anbefales!
Severdigheter
På buda-siden, ved Frihetsbroen er det en stor park der alle stier til slutt leder mot toppen, Gellerthøyden og Citadelet. Dette er en av de store attraksjonene i Budapest, som jeg anbefaler. Fantastisk utsikt og mye å se på. Det er fult mulig å ta taxi eller buss opp langs veien, fra andre siden, men jeg synes man mister den fineste delen av turen hvis man kjører opp. Er det varmt ute anbefaler jeg en vannflaske med på turen, det kan være en bit opp avhengig av hvordan vei man går. Hvis man starter å først ta en avstikker til høyre kommer man til en kirke som ligger inne i fjellet. Deretter er det mange muligheter, uansett hvor man går kommer man til slutt til toppen 😉 Vel oppe er det en bod som selger drikke og andre småting, på vinteren er det varm vin og på sommeren er det is 🙂 På veien ned går vi gjennom en annen del av parken, der alle stier leder til bunnen :p På bunnen er det en stor fin statue, med en elv og to trapper. Hvis man da går ned til elven støter man etter hvert på en trikk som man kan ta bort til slottet. For å komme seg opp til slottet kan man ta taubanen eller gå opp gjennom parken, jeg anbefaler som vanlig spaserturen, selv om taubanen er koslig den å. Oppe på slottshøyden er det masse å se, både inne og ute. Selv er jeg ikke så interessert i slike guidede turer så vi tok oss en gang en spasertur rundt inne for å se på alle de fine statuer ol. Ellers anbefaler jeg å ta masse bilder på toppen, da utsikten her også er veldig bra. Når jeg kommer til slottshøyden er jeg ofte veldig sulten, da jeg gjerne startet dagen med å gå opp fra Gellert til Gellerthøyden, så ned og langs elven til slottet og opp der. Etter en god lunsj er det bare å trø videre innover slottshøyden til man kommer til Mathiaskirken. Mathiaskirken er en svær katedral med de mest utrulige utsmykkninger, og det finnes ikke et bilde som gir den rettferdighet engang, dette må rett og slett ses. Ved siden av Mathiaskirken ligger Fiskerbastionen, en lang mur med flere tårn. Dette er en fantastisk utsiktspost over Pest-siden av byen og spesielt parlamentet som ligger på den andre siden av elven. Når man går ned fra Fiskerbastionen er det bare å følge veien rett tilbake til Kjedebroen, der du selv velger om du ønsker å gå over eller ta metro under fra nærmeste stasjon.
På pest-siden er en av hovedattraksjonen den store Stefansdomen, den er så høy at den ruver over resten av Pest-siden og kan ses fra en god bit unna. Her er det et stort tomt torg fremfor slik at det er mulig å gå langt nok unna for å ta fine bilder. Jeg har dessverre ennå ikke vært inne i Stefansdomen, men har blant annet lest en del om en mumifisert hånd som skal stå på utstilling inne. Når du er nært Stefansdomen anbefaler jeg et stopp innom Marumoto japanese tea room for en litt annerledes kaffe/tepause med litt annerledes kaker. Jeg fant ut at japansk te ikke var for meg, mens kaker med grønn te var nydelige kaker. Uansett var te-bryggingen spennende å få med seg for min del. Parlamentet ligger også på pest-siden, men jeg synes det ser best ut fra buda-siden og har ikke vært inne å sett her heller.
Det er noen andre attraksjoner jeg anbefaler på pest-siden. Fra Vorsmartyplassen kan man ta metroen (den gule linjen) til stoppet Hősök tere, når man da kommer ut er man ved Helteplassen. En stor åpen plass med fler statuer, blant annet Milleniumsmerket og flere mindre statuer av Ungarns helter. Fra Helteplassen kan man gå over til byparken, der jeg blant annet anbefaler lunsj eller middag på restauranten Robinson (flyter på vannet i starten av parken). På venstre siden av parken finner man Budapest zoo, som jeg anbefaler hvis man har ca. en halv dag ledig. Masse å se, så her tar det tid før du kommer deg ut igjen. Det jeg synes var verst var å komme inn i et mørkt rom der taket var dekket med flaggermus, men de har litt mindre skumle dyr også 😉 Området med Budapest zoo og Helteplassen ligger ved siden av en stor park, byparken. I enden av byparken finner man Szechenyi badet. Jeg har lest om de populære badene i Budapest ved flere anledninger, men prøvde de ikke før denne siste turen. Dette var en av de mest spesielle og absolutt beste øyeblikkene på alle mine turer til Budapest, og jeg er glad jeg fikk oppleve det på vinteren. Jeg er ikke spesielt glad i kulde, så å bade ute om vinteren var noe jeg aldri trodde jeg ville oppleve. Leste på forhånd at noen anbefalte to håndduker, og det er jeg glad jeg fikk med meg. Jeg hadde en håndduk rundt meg når jeg gikk mellom de ulike badene, spesielt utenifra og inn, denne håndduken ble våt og kald etter hvert. Da var det veldig godt å ha en tørr håndduk ventende i garderoben når man var ferdig. Det andre jeg selv anbefaler på vinteren er sandaler. Det var veldig ubehagelig å gå barfot på iskalde steinheller, spesielt når beina var våte etter et bad. En gang skal jeg prøve slike bad på sommeren også, men jeg tror at det som gjorde opplevelsen magisk var temperaturen, stemningen og når dagslyset sakte forsvant og dampen/tåka vistes ordentlig.
Hotell
I 2010 bodde vi på Buda-siden, ikke mer enn 10min gåtur unna Frihetsbroen og Gellert hotell og spa. Hotellet het Danubius Hotell Flamenco og var et type buisness-hotell som vær veldig fint. Hotellet ligger greit til i forhold til trikkestoppet over til Pest, men i ettertid synes jeg det er for langt unna sentrum. Vi spiste ofte i sentrum før vi dro tilbake til hotellet fordi det ble for mye styr og komme oss tilbake etter sightseeing for så å returnere til sentrum. Spesielt siden vi var to jenter alene var vi litt usikker.
I 2012 hadde jeg erfart at jeg likte best Pest-siden så valget falt på Sofitel Hotel Chain bridge. Dette var et utmerket hotell med et greit basseng innendørs og akkurat passe fasjonabelt 🙂 Det ligger også veldig bra til i Sentrum, ikke lang unna Vorsmarty torget.
Denne siste turen bodde vi på Kempinski Hotel Corvinus Budapest. Dette var et fantastisk fint hotell, men litt for fasjonabelt for min smak. Det var rett og slett litt for mange som var innom rommet i løpet av en dag, og hele hotellet var litt for “stivt” for min smak. Det kom en person for å sjekke minibaren, en som vasket og en egen tur for å evt. bytte håndklær, i tillegg kom det noen inn på kvelden for å gi oss vann og reie “ned” sengen. Jeg foretrekker heller et hotell som Sofitel, selv om jeg der måtte kjøpe mitt eget vann 🙂
Turen videre…
Selv etter tre turer føler jeg med enda ikke “mett” på Budapest, men ønsker at flere skal få oppleve byens atmosfære. Jeg føler at Budapest er blitt litt “hjemme” og jeg lengter stadig etter en gåtur til Gellerthøyden eller rundt på Margharetøyen, en middag på Boom & Brass eller en kveldstur langs Donau imens jeg beundrer Budapest opplyst i mørket. I tillegg har jeg ennå ikke vært på båttur på Donau eller vært inne i Stefansdomen. Der har de nemlig en mumifisert hånd til utstilling, og det har jeg veldig lyst til å se :-p Jeg har sett mye av Pestsiden fra høye plasser på Budasiden, men ikke motsatt. Derfor ønsker jeg også å komme meg langt opp i Stefansdomen for å se utsikten andre veien. Å så er det nok mange skjulte skatter i Budapest jeg ennå ikke vet om eller har sett.
Til alle som er usikker på om Budapest burde være deres neste reisemål så har jeg lagt med noen blinkskudd at flere fine stunder i Budapest…
Skøytebanen i byparken, januar 2014.
Spasertur ned fra Gellerthøyden, gjennom parken, januar 2014.
Marumoto Japanese tea room, januar 2014.
a
Den japanske hagen på Marharetøya, mai 2010.
Fiskerbastionen, mai 2010.
Stefansdomen, oktober 2011.
God reise!
Reisen begynner
Posted on July 22, 2018 Leave a Comment
Takk for at du ønsker å være med meg på reise!
Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton
Siljes reiseprat 