Laos: landet som stjal hjertet mitt, del 2

Det eneste som kunne gjort natten min bedre var at jeg hadde fått kokospannekaker til kvelds… eller at jeg våknet opp i Laos, men den gang ei. Jeg får heller bruke litt tid her til å drømme meg tilbake sammen med dere. Det finnes altså to veier fra Luang Prabang til Vang Vieng, den ene tar 9 timer og den andre 4 timer, så da er vel valget enkelt? Neida, det beste og tryggeste er den på 9 timer, bortsett fra at den var under veiarbeid, som gjorde reiseveien så lang at vi heller tok den korte veien. Hvorfor er den kortere, joda det er fordi du kjører over fjellet, på dårlige veier, hvis man kan kalle de veier da… Utsikten på toppen er nesten verdt det.

Vi ble transportert i to minibusser og den ene synes at dette ble for tungt for bremsene. Jeg satt i den minibussen som kjørte først, etter at vi hadde kommet oss gjennom et spesielt dårlig veiområde stoppet vi, men de andre kom ikke. De hadde måtte stoppe og vente på at bremsene skulle kjøle seg ned fordi de klarte ikke den tunge lasten. Etter hvert kom de etter, alle menneskene flyttet over i vår buss og bagasjen vår til den uten bremser. En av de modige sjåførene ventet en stund på at bremsene skulle kjøle seg ned før han kom etter, og både mennesker og bagasje kom seg helskinnet ned fjellsiden, to dager senere var bussen fikset, akkurat i tide til neste kjøretur. Det er altså ikke alle reisedager som er like fantastiske, men så lenge det ender godt.

20181009_1748465080154956016583883.jpg

Vår første natt i Vang Vieng skulle tilbringes på et homestay, altså mennesker som har et ekstra rom (eller flere) og åpner huset sitt opp for fremmede mennesker. Dette er en flott måte og lære mer om kulturen og komme innpå dagliglivet til andre folkeslag. Du deler av deg selv og de deler tilbake, sammen bygger man broer og øynene åpnes enda mer opp for hvordan andre lever. I min tid i Laos møtte jeg ikke et menneske som ikke smilte til meg, uansett hvordan situasjon du traff de i. Akkurat denne lille landsbyen, Ban Naduang, ligger litt utenfor Vang Vieng, og det er en veldig spesiell by, det er en homestay by. Det vil si at det egentlig er en helt vanlig landsby, men de har rundt 10 hjem som leier ut rom til reisende. De fleste kan ikke engelsk, så kommunikasjon skjer meste med kroppsspråk. Hele gruppen ble fordelt ut på ulike hjem via loddtrekkning, vår vert hadde et stort hus med en liten butikk på trappa. Det er svært vanlig i de fleste asiatiske land at butikken ligger på trappen til vanlige hjem, det forenkler hverdagen for de som driver butikken da de er nært hjemmet og kan foreta de huslige gjøremål samtidig som åpningstiden kan være fra tidlig til sent uten å leie inn ekstra ansatte. Det er sjeldent slik at dette er familienes eneste inntektskilde, slik som i Ban Naduang der alle familier har sin egen jordområde for ris dyrking.

Ved ankomst fikk vi en liten omvisning på rommet vårt og badet, det ble satt inn ekstra vifter og vi mottok armbånd som skulle jage bort onde ånder. Armbåndene skal has på til de faller av av seg selv, og 1 måned senere har jeg fortsatt mitt. Deretter fikk vi et tradisjonelt laotisk skjørt, som bæres både av damer og menn. Disse var ekstremt varme å ha på i 30+grader, men det er en del av dagliglivet som alltid er positivt å oppleve. Etter at alle var kledd fikk vi en omvisning i landsbyen. Ban Naduang består både av Lao og Khamu, der khamu-folkeslaget kom ned fra fjellet og blandet seg med resten av befolkningen for noen år siden. De driver på med å bygge opp nyere hus, da mange fortsatt bor i små treskur, men husbyggingen tar tid fordi de ikke har penger nok og må spare underveis. Imens vi fikk gjennom landsbyen fikk vi se noen som laget et stort festmåltid, dette var for å innvie det nybygde huset de skulle flytte inn i. Over alt hvor man går forbi sitter menneskene ute, hele familien samles på trappa eller hos naboen, ungene leker sammen, griser, hunder og høner og haner springer rundt og musikk spilles. Når vi kom nærmere skrudde de opp musikken og flere fra gruppen hev seg inn i dansen sammen med lokalbefolkningen.

This slideshow requires JavaScript.

Under vår landsbyvandring i 30+ grader, med tykke skjørt og shorts under, gikk vi forbi landsbyens skole og fotballbane der haugevis av barn spilte fotball. Noen fikk en genial ide og vi hev oss med på spillet, heldigvis var det noen av barna som hev seg med på vårt lag, ellers hadde det nok ikke gått så bra. Der jeg sprang rundt på en fotballbane, ikledd tradisjonelle klær, barfot, i en landsby i Laos, 7790 km hjemmefra, slo det meg hvor heldig jeg er. Tenk at jeg kan gjøre dette, at verden er så utrolig stor og liten på samme tid, at jeg har helse, råd og tid til å reise rundt og oppleve hverdagen til andre mennesker, at disse menneskene tar imot andre mennesker med åpne armer og smil om munnen. På ett eller annet tidspunkt var jeg også borti ballen, en seier i seg selv for ei som er så dårlig på fotballbanen :p

Neste dag gikk ferden videre til Vang Vieng for en actionfylt dag. Byen brukte være berømt for en aktivitet, tubing, altså å sitte i en stor gummiring og flyte nedover elven, imens du stopper på alle barene langs elvekanten og drikker mengder alkohol. Dette førte til så mange skadde turister og farlige hendelser, slik at i 2012 ble alle barene stengt ned, bortsett fra en. I dag er det fortsatt mange aktiviteter å delta i, også tubing, i en mer kontrollert form. Vår actiondag besto av 7 km kayaking, zipline-bane, lunsj, tubing i en grotte, grottevandring, 3 km kayaking, bading i den blå lagune og klatring opp en fjelltopp for å se solnedgangen. Kayakingen var gøy, jeg havnet sammen med en guide som padler hver dag, slik at jeg kunne for det meste ligge i kayaken og se på himmelen og fjellene som fløyt forbi.

Ziplining har jeg aldri gjort før og det blir helt klart ikke siste gangen, så befriende det var å fly gjennom lufte og kunne hyle så høyt du ville, gjett hvem som ble kåret til dagens høyeste hyl… 🙂

 

Tubing gjennom grotten var morsomt, helt til vi sto dypt inne i grotten og slo av hodelyktene våre. Grotten ble brukt under krigen og inntil 16 familier kunne bo inni den ene grotten. Det var helt bekkmørkt og litt skummelt, spesielt når lysene kom på igjen og du så alle edderkoppene rundt deg. På et tidspunkt var grotten så smal at du nesten måtte krype for å komme gjennom. Etter grottevandringen var det avslappende å svømme rundt i den blå lagunen, en perfekt avslutting, bortsett fra at det var ikke over enda…

img-20181010-wa02081328640186230274143.jpg

Siste del av vår actionfylte dag var en liiiten fjelltur, kun 600 meter å gå, ikke et problem! Bortsett fra når bena er skjelven etter en lang dag, alle de 600 meterene er oppover og rundt deg er det tett jungel. Halveis opp sa guiden at jeg kunne stoppe, det var god utsikt der også, men jeg starter ikke på slike turer og gir meg før jeg når toppen. Amerikanern sa “thats the norwegian spirit”. Jeg kom opp til slutt og den utsikten var virkelig verdt det! På veien ned var jeg så heldig å bli bitt av brannmaur på armen, og på leppa (neida, jeg prøvde ikke å spise maurene). Dette resulterte i frysninger, kvalme, hoven leppe og et utslett på armen som økte i størrelse de neste timene og varte i nesten to uker. Hva gjør man ikke for en fin solnedgang?

20181010_1707422487331704319632295.jpg20181010_1728128306252007143819587.jpg20181010_1723273312578377408253414.jpg20181010_172949393062982318080690.jpg20181010_172901-17701806761240247080.jpg20181010_1721038876261607166087571.jpg

Siste stopp i Laos var hovedstaden Vientiane, en by jeg gjerne skulle fortalt dere mye om. Bortsett fra at jeg vet lite, da jeg var utslått av antihistaminer og i dårlig form. Dessverre på reise kan man ikke se alt, man har ikke bare gode dager, man blir syk og det skjer uforutsette kjipe hendelser. Jeg har altså en strålende unnskyldning for å dra tilbake til Laos for å oppleve mer 🙂

I morgen avslutter jeg 1 måneds reise gjennom Vietnam, der jeg også har mange historier og bilder å dele med dere. Nå er jeg derimot klar for 3 uker i Japan!

One Comment on “Laos: landet som stjal hjertet mitt, del 2

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: