Nord-Vietnam: Hanoi, Halongbukten, Sapa og Ninh Binh
12. oktober ankom gruppen Hanoi, Vietnam og 12 dager på reise føltes som månedsvis pga. alt vi hadde opplevd. Tiden var kommet for at gruppen skulle splittes og jeg skulle fortsette gjennom Vietnam alene. Det føltes trist og skulle skilles fra alle mine nye venner og skummelt å reise alene. Jeg kunne fortsatt sammen med G Adventures gjennom Vietnam også, men de reier fra Hanoi i nord til Ho Chi Minh byen i sør på 1 uke og jeg hadde ikke lyst til å stresse. Jeg fikk en full dag med gruppen i Hanoi, der vi var på Ho Chi Minh Mausoleum, fikk oppleve toget i en av Hanoi’s trangeste gater og oppleve Vietnams berømte gatemat. Den berømte togskinn-gaten har togskinner liggende midt mellom husene og på hver side er det tegnet en rød linje man må stå bak når toget passerer. Toget passerer flere ganger per dag og de som jobber på butikkene og cafeene i gaten hjelper med å rydde turistene unna før toget kommer.
Den beste måten å starte en reise gjennom Vietnam er en gatemat-omvisning med en lokal guide, og gjett at vi var heldige med guiden vår. En utrulig søt vietnamesisk jente, Nunu, 22 år, som elsket mat og nye mennesker, viste oss den beste maten Hanoi kunne tilby. Det som skremte meg mest med Vietnam, og spesielt Hanoi var trafikken. Det å krysse gaten føltes som å risikere livet, det er faktisk anbefalt å bare mentalt lukke øynene og gå rett frem i et jevnt tempo, uten å stoppe. Trafikken, som består mest av mopeder/scootere, ser tempoet ditt og beregner hvordan de skal kjøre rundt deg. Jeg uttrykte bekymring for om jeg kom til å overleve 1 mnd. i Vietnam, men Nunu kunne berolige meg med; “jeg har overlevd her i 22 år, så det går nok bra med deg også”. Hun hadde rett, heldigvis! I tillegg til å være en fantastisk guide, så fikk jeg legge Nunu til på facebook og gjennom hele Vietnam kom hun med råd og anbefalinger når jeg trengte det.
Når de andre dro videre eller hjem sjekket jeg ut fra hotellet og inn på et vandrehjem nedi gata. Nå, 1.5 mnd. senere, føles det som et helt liv siden jeg gikk de 200 meterne med ryggsekk både framme og bak, imens jeg bekymret meg for om jeg virkelig klarte dette. Hanoi har 8 millioner innbyggere, mot Norges 5 millioner, og i tillegg haugevis med turister, mesteparten sentrert i Hanoi old quarter (der jeg bodde). Jeg tilbrakte en dag nesten kun inne på vandrehjemmet, litt lettere paralysert, imens jeg prøvde å planlegge veien videre. Da jeg innser at dette innlegget og neste kommer til å bli milelangt hvis jeg skal fortelle dere alt i detalj, så da går jeg heller for å vise dere høydepunktene. En dag skal jeg begynne å skrive små søte innlegg for en by om gangen, helt sant…
Halongbukten (på UNESCOs verdensarvliste) er 4 timer kjøretur fra Hanoi og jeg gikk for den vanlige reisemåten; bestill et cruise for 2 dager/1 natt der selskapet henter og returnerer deg til hotellet ditt. Jeg hadde egen lugar, hyggelige medpassasjerer og et fullt program. Vi seilte ut til Halongbukten, tok en tur i bambusbåt der vi fikk se hvordan folk bodde ute i bukten og besøkte en perlegård (østers oppfostres for å lage perler). På kvelden seilte vi videre til Bai tu long bukten, som er mer beskyttet for turister, der vi lå over natt. Neste dag rakk vi en grottevandring, et besøk på en strand, selvfølgelig ved bruk av en mengde trapper, før vi returnerte til Hanoi.
Sapa ligger langt nord i Vietnam og er et nydelig fjellområde med mange små landsbyer og ulike urbefolkninger. Jeg reiste tur/retur med nattoget fra Hanoi, en særdeles bedre versjon enn min opplevelse i Thailand. Toget stopper i Lao Cai og de 25 km til Sapa by ble tilbragt i 1.5 setet fremme i en minibuss, klamrende fast i armen til min medpassasjer, imens jeg prøvde unngå havne i fanget på sjåføren i hver eneste sving. Siden Sapa er i fjellet er det betydelig kaldere enn Hanoi, men jeg var forberedt og hadde varme turklær med meg. Første dag vandret jeg ned i Sapa by til et utsiktspunkt over dalene nedfor byen og landsbyen Cat Cat. Da det ikke kan gjengis med et bilde må jeg prøve å forklare, utsikten var faktisk så praktfull at jeg begynte å gråte som en spontanreaksjon.
På dag to ble jeg hentet av en lokal guide som skulle ta en gruppe på fire mennesker med gjennom 3 landsbyer; Y Linh Ho, Lao Chai og Ta Van, totalt 12 km. Fra guideboken min visste jeg at det skal være 7 km fra Sapa by til landsbyen Ta Van, så hvorfor skulle vi gå dobbelt så langt? Joda, starten av turen er opp et fjell og ned på andre siden for å komme til Y Linh Ho, ikke bare er det et fjell, det er en gjørmete hinderløype du ikke kommer deg over alene. I starten var det litt irriterende med disse landsbydamene som fulgte etter oss med hjemmelagede produkter til salgs, men når en av disse damene tar hånden din og drar deg opp den gjørmete fjellsida (de første 20 min fra byen er trappetrinn) og sørger for at du ikke faller mer enn to ganger på veien ned, da kjøper du gjerne den hjemmesydde veska 😉 Damene er så vant til å gå her hver dag at de spaserer over i gummisandaler imens de lager hemptråder av hemptrærne med den ene hånden, og drar en turist med seg i den andre hånden. De selger også veldig pene vesker!
Damene snakker godt engelsk og flytende på landsbyspråket (f.eks. Hmong), men de snakker ikke Vietnamesisk og får derfor ikke lov til å gå kurset som gjør at de kan jobbe som guide. Vår guide for dagen var også Hmong, men hun hadde altså lært seg Vietnamesisk på skolen, de årene hun fikk gå der (1-4. klasse). Hun fortalte oss masse om livet i Sapa og hvordan hun aldri hadde sett havet, en av hennes store drømmer. Hun var eneste inntekt i en husholdning med ektemann, to barn, to foreldre og en søster. Mannen var hjemme og jobbet med risproduksjonen, samt passet barna. Ekteskapet hennes var arrangert og jeg dristet meg til å spørre om hun var fornøyd med foreldrenes valg? Hmm, noen ganger, men noen ganger ikke, så relativt lik de fleste forhold med andre ord.
If you have a lazy husband, you have no house.
Dette var altså den dagens beste beskrivelse av landsbylivets problemer. Alle landsbybeboerne bygger husene sammen og de må gå langt inn i skogen å kutte ned trær til byggematerialer. Hvis du hadde en lat mann som ikke hjalp med byggingen, så ville han heller ikke få hjelp til å bygge deres hus, så da ble det ikke noe ordentlig hus. Om vår guide hadde en lat mann, de vet jeg ikke, men jeg tror hun hadde et hus, og da sannsynligvis ikke en lat mann. En av dagens andre interessante fakta var at hvis du skal ta sertifikatet til moped i Vietnam er det tillatt fra fylte 16 år, men hvis du ikke tar sertifikatet, da begynner du gjerne å kjøre når du er 12 år. Lignende fenomen gjaldt også sertifikatet for bil. Da blir det enda mer utrulig at de fleste trafikkulykker i Vietnam er forårsaket av turister…
Utsikten når du nærmer deg landsbyen Ta Van
Tilbake i Hanoi med nattoget sprang jeg til neste tog som skulle ta meg de to timene til Ninh Binh, også kalt Halongbukten på land. Dette er et nydelig område av Vietnam som jeg anbefaler på det sterkeste, faktisk kan du heller skippe Halongbukten og bruke mer tid her. Jeg tilbrakte 3 netter på et luksushotell i Tam Coc, der jeg lånte meg en sykkel for å utforske nærområdet en dag og tilbrakte en dag med bassenget. Det jeg ikke rakk fra ønskelisten min i Ninh Binh var båtturen i Trang An, men jeg har lært at jeg ikke kan gjøre alt, så jeg får ha det til gode. Min siste dag startet med lyn og torden, men heldigvis klarnet det i tide til at jeg kunne oppleve Hang Mua, en fjelltopp med fantastisk 360 graders utsikt. Hvordan kommer du deg til toppen? Trappetrinn selvfølgelig, slik som alle andre topper i Asia. Etter at jeg i fjor gikk de 5500 trinnene til Adams Peak i Sri Lanka har jeg funnet ut at jeg takler det meste av trappetrinns-topper Asia kan gi meg, men jeg missliker de sterkt. Hvorfor må alle asiatiske land plassere trappetrinn over alt i naturen?!? Antageligvis fordi det er en fin måte å bevare naturen rundt på og gjøre det mulig å komme opp de bratteste fjellsidene, men åååhhh…
Utsikten fra sykkelturen i Tam Coc.
Utsikten fra Hang Mua mot Trang An
Etter Ninh Binh returnerte jeg til Hanoi for å fly tvers over halve Vietnam til Hue, og mine to første uker i Vietnam var over.
Siljes reiseprat 